Det er mulig at fastlegene i enkelte tilfeller mer eller mindre utilsiktet har ikledd seg en ukledelig offerrolle, men svaret er ikke oss. Det er ikke fastlegenes, men pasientenes fremtid som står på spill i den pågående fragmenteringen og privatiseringen av primærhelsetjenesten.
Fastlegene er en ressurssterk gruppe der de fleste må antas å finne andre veier å gå, dersom hverdagen som fastlege blir for hard.
Denne viktige debatten burde derfor nå, med pasienten i fokus, kunne heve seg over nivået der man diskuterer hvem som har det verst og hvem det er synd på. Den burde omhandle hvem som kommer til å ha det bra – og hvem som kommer til å ha det virkelig ille, avhengig av de veivalg som stakes ut for helsetjenesten fremover. Den burde dreie seg om samfunnsøkonomi, om solidaritet og om god folkehelse for kommende generasjoner.
Les også: Fastleger mangler ADHD-kunnskap
I stedet synker debatten om primærhelsetjenestens og fastlegeordningens fremtid stadig dypere ned i evalueringer, høringer, profesjonskamp og oppbrukt retorikk. De samme argumentene har gitt gjenklang i Dagens Medisin og politiske debatter i flere år.
Finansieringsmodeller og rekruttering til yrket evalueres i detalj, noe som er tidkrevende dog nødvendig: Yrket må framstå som attraktivt for at ordningen skal kunne vokse og bestå, noe det åpenbart ikke gjør nå; samtidig må samfunnsøkonomiske og helsemessige konsekvenser av ulike løsninger vurderes for å finne veien dit.
Men hvor er debatten om selve målet for reisen – hvor er helsetjenestens klimadebatt?
«Today the challenge of political courage looms larger than ever before», skrev Kennedy i 1956. I Norge i 2019 har politisk mot åpenbart nådd et nytt bunnivå. Hvor er de opphetede diskusjonene om hva slags helsevesen og hva slags samfunn vi ønsker oss i fremtiden? God helse er kanskje den viktigste forutsetningen for et godt og meningsfylt liv, likevel vies dette kun svake røster sammenlignet med klimadebattens tordentaler.
Les også: Elever kan kjøpe legeattest på nett
Hvor er sinnet og engasjementet for en helsetjeneste vi kan leve med i framtiden? Hvor er politikeren og partiet som tør å stå for et veivalg som med dagens politiske landskap kanskje er litt motstrøms og kontroversielt. Hvilken stortingsmann eller -kvinne tør å gå tydelig imot det uendelige behovet for helsetjenester, og ta hardt til orde mot overdiagnostikk og unødvendig helsehjelp?
Hvor er den tordnende talen for en sterk offentlig helsetjeneste, som fremføres med politisk innlevelse og ekte engasjement:
«Ordningen med en fast primærlege til alle innbyggere SKAL videreføres. Vi vet at det ikke finnes eksempler på ordninger som fordeler tilgang til gode helsetjenester mer sosialt rettferdig. Private tjenester skal derfor begrenses og det skal satses sterkt på kvalitet og tilgjengelighet innenfor det offentlige!»
Hvor er du som hever stemmen mot dem som ønsker et fritt marked for private tjenester?
Til deg som ønsker en slik utvikling velkommen; hvor er solidariteten for dem som ikke er i din sosioøkonomiske posisjon? Tror du aldri du vil trenge én lege som kan samle trådene og forklare når du har hatt behov for besøk hos en håndfull snevre subspesialister. Tror du aldri du blir gammel eller alvorlig syk? Er din fremtid spikret i stein, og du immun mot økonomiske utfordringer eller kontakt med Nav? Ser du ikke at helsemarkedet ikke er som andre marked, men at det er umettelig?
Innser du ikke at ubegrenset tilgang bare vil gi oss høyere grad av tilbudsstyrte tjenester og i svært liten grad av nødvendige helsetjenester? Byråkratiseringen, forskjellene i og kostnadene til helsehjelp vi egentlig ikke trenger vil øke, noe som vil merkes i alles lommebok.
Les også: Hva skal vi med fastlege når vi har Google?
Er du virkelig så sikker på at du aldri selv vil trenge et godt offentlig tilbud? En satsing på og frislipp av private alternativer vil drenere ressurser fra det offentlige – men kanskje enda viktigere, redusere tilliten til det offentlige helsevesenet og bidra til en nedadgående spiral.
Til deg som mener at fastlegeordningen og en solidarisk offentlig helsetjeneste er unødvendig, og at forbrukerperspektivet hører hjemme på legekontoret: Det du egentlig sier er at du ønsker å ta fra de dårligere stilte og gi til dem som har det best.
Samtidig vil du øke alles utgifter til helsetjenester, uten å bedre folkehelsen. Svenskene har klart nettopp dette ved å gi millioner i refusjon til nettleger for den unge, friske og bekymrede Stockholmsbefolkningen, på bekostning av andre poster på et hardt presset helsebudsjett. Er det et eksempel til etterfølgelse?
For framtidige generasjoners skyld sier jeg – skam deg!