Kultur

Hva vil miljøbevegelsen?

Forhandlingene i Durban ga viktige resultater som miljøbevegelsen er altfor dårlig til å framheve betydning av.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I et innlegg i Dagsavisen (28/12-11) kritiserte jeg miljøbevegelsen for å svartmale resultatet av klimamøtet i Durban. Jeg fikk raskt svar fra både Lars Haltbrekken i Norges Naturvernforbund (31/12-11) og Ola Elvevold i Natur og Ungdom (4/1). Begge framhever at løftene om utslippskutt som er forhandlet fram i FN-regi er for lave. Det er jeg enig i.

Mitt poeng er heller ikke at målene for kutt er tilfredsstillende. Det er det vel ingen seriøse aktører som mener. Mitt poeng er at forhandlingene i Durban ga andre viktige resultater, som miljøbevegelsen er altfor dårlig til å framheve betydning av.
Både Haltbrekken og Elvevold gir uttrykk for at FN-forhandlingene er viktige, men snakker samtidig som om de ikke er det. La meg ta noen eksempler: I sitt svar til meg skriver Haltbrekken at vi har «tapt fire år for klimaet». Han framstiller det som om ingenting har skjedd i forhandlingene siden 2007. Natur og Ungdom på sin side mener avtalen i Durban innebærer et «livsfarlig hvileskjær», og framstiller det som om det nå ikke kommer til å skje noe av betydning før i 2020. Haltbrekken skriver at fokus er «flyttet åtte år fram i tid». Jeg spør meg hvordan miljøbevegelsen ønsker at dette skal tolkes? Selv syns jeg det er vanskelig å forstå det på noen annen måte enn at forhandlingene er helt resultatløse. Det er et syn som ligger snublende nær Ketil Solvik-Olsen (Frp) sin holdning, om at vi bør gi opp hele FN-sporet. For resultatløse forhandlinger er det jo ingen vits i å bruke tid og penger på?

Jeg mener denne framstillingen er feil. FN-forhandlingene har gitt mange og viktige resultater, noe Durban også gjorde. I forkant av Durban ba Naturvernforbundet om tre framskritt. De ville ha sterkere utslippskutt, de håpet å få vedtatt det grønne klimafondet, og de ba om en videreføring av Kyoto. Durban ga dem framgang på to av disse tre områdene. Det innrømmer også Haltbrekken i sitt svar til meg. Likevel framstiller han altså framgangen som resultatløs.

Haltbrekken og Elvevold gir begge uttrykk for at de ser det som sin oppgave å måle resultatet av ethvert klima­­møte opp mot hva det har å si for klimaet. Det vitner om en manglende forståelse av FN som en politisk arena, og ikke et naturvitenskapelig møte. Realistisk sett vil vi aldri få en klimaavtale som gir «det klimaet trenger». Betyr det at miljøbevegelsen aldri vil bli fornøyd med utfallet av et klimamøte? Mye tyder på det, og jeg tror et er en dårlig strategi om de vil styrke det internasjonale klimaarbeidet.

FN-sporet har gitt oss det vi så langt har av regelverk, institusjoner og penger til å takle klimaproblemet. Likevel finnes det sterke krefter som ønsker å diskreditere FN. De som signaliserer at forhandlingene knapt gir resultater, påtar seg derfor et stort ansvar.

Selv om FN ikke reddet klimaet denne gangen heller, innebar det en stor framgang, sammenlignet med Københavnmøtet i 2009 som nesten tok knekken på hele prosessen. Det er det vanskelig å få øye på når miljø­­bevegelsen ruller ut kanonene.
Prosesser måles ut ifra resultatet, ikke abstrakt «støtte». Om ikke miljø­­bevegelsen klarer å framheve FN-prosessens resultat, er jeg redd de også bidrar til dens død.

Mer fra: Kultur