Våre myter har dype røtter i folkloristiske historie med sagn og eventyr basert på naturangst. De kan handle om troll som røver vakre jomfruer inn i berget det blå og som både eter og trollbinder gode kristne. Huldra og nøkken, handler også om vår naturangst. Begge er både vakre og farlige, etter som hvilken skikkelse de viser seg i.
Vår avstand til naturen er større i dag. Den er sjelden noe annet enn dekorativ eller nyttig. Men selv de mest virkelighetsfjerne mytene lever i folkedypet. Rett som det er kommer sjøormer opp til overflaten. Og får spalteplass i avisene.
Også flygende tallerkener og romvesener er i slekt med den gamle naturangstens myter. Tenk bare på hva Orson Wells fikk til med sitt radioteater, War on the Worlds for nærmere 80 år siden. Et radioteater liksom direktesendt som et nyhetsopptak der romvesener landet på jorden, og angrep amerikanske byer. Ekstrasendinger dramatiserte situasjonen ytterligere og var så virkelighetsnære, at mange mennesker ble skremt og flyktet hals over hode. Så dramatisk var situasjonen, at flere personer omkom under flukten.
Overtro mot dyr står ikke tilbake for dette. Det kan være nok å nevne troen på varulver. Mennesker som levde sine liv som tidvis ulv eller mennesker. Denne kombinasjonen gjorde dem spesielt listige, onde og blodtørstige.
For å understreke naturangsten kan det nevnes at det var mot fullmåne at trollskapen slo til.
Vi tror selvfølgelig ikke på slikt i dag, men magi og myter er en del av vår natur, og har fra gammel tid satt seg i vår underbevissthet som mørkeredsel, skogsangst og ikke minst angsten for demoniserte dyr. For hvilke metaforer er det vi bruker mot ulven?
Da vi for kort siden opplevde det største massedrapet i amerikansk historie, ble det sagt at drapsmannen var en ensom ulv. Ensom ulv er en metafor for et ensomt menneske som har lukket sin aggresjon inne i seg selv, og som er forbundet med livsfare overfor tilfeldige og uskyldige mennesker.
Men hva er virkelighetens ensomme ulv?
Det er gjerne en ung ulv på jakt etter en make og et nytt revir hans eller hennes avkom skal forsvare. I seg selv en fredelig og søkende skapning. Den ensomme ulven må være ytterst forsiktig fordi den vil bli angrepet av revirhevdende flokker i de områdene den passerer gjennom.
At det forekommer at slike ensomme ulver tar sau, er tilfelle. De må jo ha mat, og ulv spiser kjøtt, men det burde ikke være noen grunn til å skyte dem umiddelbart fordi de er på vandring og neppe vil slå seg ned i et område før de har funnet en make. Altså er de ikke rabiate drapsmaskiner!
Men så leser vi overskrifter i avisene om at drapsulven eller drapsmaskinen er på ferde.
Kan man kalle et rovdyr som er en del av det balanserte biologiske mangfoldet for en drapsmaskin?
Begår slakteren eller en jeger drap? Det spørsmålet må vi besvare før vi går til angrep på ulven. Verken slaktere eller jegere er avhengige av kjøtt. Mennesket er utstyrt med fordøyelsesorganer og tenner som tilsier at det er en opportunister i matveien. Mest likner vi faktisk på grisen.
Slakteren har dyredrap eller avliving av dyr som yrke for å levere oss det kjøttet vi ikke trenger, eller trenger i langt mindre grad enn vi fortærer.
Jegere har jakt som hobby og forlystelse, så kanskje ligger deres aktiviteter nærmest drap. Uansett har de ikke behov for de dyrene de dreper. De er der for kameratskap, friluftsliv og spenning, legitimt nok, men begge disse ligger langt unna ulvens virksomhet. Det er hårreisende frekt av jegere å si at "ulven spiser av maten vår". For det første er det en tilsnikelse fra jegernes side at elgen er deres "kveg", og for det andre har både ulv og elg eksistert i den frie ville naturen over mange hundre tusen år i balansert sameksistens.
Hvis noen stjeler mat, er det jegerne. Forskning viser også til at ulven foredler elgen på flere måter, øker slaktevekta og fører til sunnere dyr. Men det er kanskje ikke så interessant for jegere med det enkele motiv for å være "drapsmaskiner" uten å ha blikk for naturen de ferdes i.
En ulv er skapt til å nedlegge byttedyr for å skaffe seg mat. Det er like naturlig for den som det er for kua er å gresse og tygge drøv. Ulven har både tenner og fordøyelsesorganer tilpasset et slikt liv. Den jakter ikke for fornøyelsens skyld. Men når den kommer inn i en saueflokk som strengt tatt ikke har noen plass i vår natur, og som slett ikke er avlet for å kunne tilpasse seg vår natur, blir byttet rett og slett for enkelt for ulven. Det er da den kan komme til å ta flere dyr enn den behøver.
Slik er det ikke når den møter byttedyr som er tilpasset vår natur. Elgen er ulvens foretrukne byttedyr, og det er slett ikke en lett match.
Det forekommer at ulv blir drept av elg under jakten. Så ulven må bruke både kløkt, mot og krefter for å nedlegge sine naturlige byttedyr. En saueflokk er for en godteributikk å regne. Men noen drapsmaskin er ulven ikke. Og spesielt grådig er den heller ikke. Og ikke lusker den heller. Ulven har et vakkert skridende ganglag og en spenst som kan måle seg med de spenstigste hjortedyr.
En moderne myte forteller at ulven ikke er norsk, men russiske innvandrer.
Vår natur fra Elverum og nordover, utgjør faktisk den vestligste delen av Taigaen. Mange arter, både store og små, både fugler og dyr vandrer frem og tilbake over den grenseløse taigaen. Ingen av disse dyrene kan sies å ha noen klar nasjonal identitet. Når vi på det nærmeste utrydder en art som ulven i våre områder, er det ikke så merkelig at nye vandrer inn og etablerer seg her.
Den genetiske ulikheten mellom såkalt norske og finsk/russiske ulver er marginal, og har kun interesse som en bekreftelse på hvor dyrene kommer fra. Når vi vet hvor stor kapasitet ulven har til å vandre over enorme områder, faller også påstanden fra ulvemotstanderne om utsatte ulver på sin egen urimelighet. I alle år, har samene skutt ulv så snart de har oppdaget dem etter at de har krysset den finsk russiske grensen. Dette vet alle involverte men de mest ihuga motstanderene kjemper med alle midler for å opprettholde sine konspirasjonsteorier. De vil også at vi skal tro at ulven er et farlig dyr, til tross for at den ikke har rørt et menneske på 200 år, og at det tilfellet sannsynligvis dreide seg om rabies. Når vi vet dette vet vi også at det er mye vi burde frykte langt mer enn ulv. Blant annet vår egen evne til å lyve.
At folk på bygdene frykter ulven, handler i helt vesentlig grad om slike demoniserende myter jeg viser til. Og disse mytene kommer i alle slags fasonger.
Jeg ble presentert for en slik skrekkfigur midt i tjukkeste Oslo her om dagen, nærmere bestemt i utstillingsvindu til et kunstgalleri i Hegdehaugsveien, nær det man kan kalle det superurbane og mest sentrale kunst og kulturreviret i byen. Nærmeste naboer er Kunstnernes Hus og Litteraturhuset.
I utstillingsvinduet sto et utstoppet mangehodet ulvetroll og snerret ut alle kunstnerens fordommer mot ulven som demon. For det er jo slik at mange av disse mytene har overlevd til dags dato. Og det som skremmer mest er at en blanding av det gamle og moderne folklore kan eksistere i fullt dagslys like inn i stortingssalen. Det er slike myter som fører til den frykten og det hatet ulven fortsatt må leve med uten å kunne forsvare seg. Det ligger ikke i dens natur.
Forskning og popularisering av forskningsrapporter om våre rovdyr er viktige for å belyse den virkelige ulvens liv og lagnad. Men se der støter vi på et nytt problem: Når forskerne offentliggjør sine ferske og viktige resultater, blir de forfulgt og truet på livet av ulvens fiender. I de verste tilfellene har forskere måttet trekke seg fra all offentlig virksomhet for å beskytte seg og sine familier mot drapstrusler. Det forteller noe om at dette er en krigslignende tilstand, og det dreier seg om et dyr! Jegerstanden, bønder, bondehøyre og ditto Arbeiderpartiet, men særlig Senterpartiet med lederen, Trygve Slagsvold Vedum i spissen, står skulder ved skulder i denne saken. Men kan våre øvrige politikere virkelig godta en slik situasjon, så må det være av ren feighet?
Mye tyder på det. Det ville være et stort tap for vårt demokrati og den gjensidige tilliten det er fundert på om denne uetiske forfølgelsen får fortsette. Det er noe nifst og uvirkelig ved at slike voldsomme følelser og et slikt hat oppstår i forhold til et dyr!