Skrevet av: Joachim Agerup Løkkevik, forfatter, masterstudent i kultur- og samfunnspsykologi, medlem av Arbeiderpartiets homonettverk
Min historie er unik for meg, men ikke unik for resten av landet. Jeg er en av de svakerestilte, og kunne godt ha vært mottaker av bostøtte. Helt siden jeg ble diagnostisert med bipolar lidelse i 2010, har mitt liv vært hva en kan kalle hektisk.
Men jeg er heldig som har vært resurssterk, særlig i møte med NAV, hvor jeg har sett mine behov og hvor NAV har i beste fall møtt dem. I dag er jeg forfatter, masterstudent, og mottaker av delvis uføretrygd og studielån fra Lånekassa. Mens de fleste andre borgere i dette landet får lønna økt, og får stadig høyere kjøpekraft, seiler folk som meg akterut. Mitt håp er at en mastergrad skal kunne gjøre meg attraktiv i jobbmarkedet, samt boligmarkedet.
Men noen borgere i dette landet, er mer preget av sin sykdom, og har såpass dårlig inntekt, at de må få bostøtte. Jeg har empati med de av dem det gjelder, for dette er ikke én person med liten inntekt må takle, dette er mennesker som har familie og venner. Et nettverk av folk ser hvor vanskelig det er å kanskje ha en sykdom eller lyte som gjør deg ufør, og en såpass dårlig inntekt som gjør at du bekymrer deg for betaling av leie eller lån, og i det hele tatt det daglige brød.
De som mister bostøtten sin nå, kommer mest sannsynlig til å miste nattesøvnen sin over det. Da spør jeg igjen, hva er det Erna Solberg tenker på når hun endrer reglene slik at færre får bostøtte? Ingen må tro at de ikke vet hva hun gjør, får hun kan sin statistikk. Det jeg undrer over, er dette siste lille stikk for at de rikeste skal få mer i skattelette? For de rike må jo få sine milliarder.
Dette føyer seg bare inn i rekken av kutt for de svake som kutt i barnetillegget for uføretrygdede, økning i frikostgrenser, kutt i AAP-ordningen, ingen økning av pensjon for minstepensjonister, og kutt i støtte til behandling av ulike lidelser.
Igjen, jeg er heldig som kan kalle meg resurssterk, og ikke er en del av dem som mister bostøtte, for jeg kunne like godt ha vært en av dem. Jeg skammer meg snart å være nordmann i møte med utenforstående, for Norge har blitt et kaldt land for de få, men varmt for de desidert rikeste. Erna, snu før det er for sent.