Debatt

Hva tenker de på?

Facebook driver med ting du absolutt ikke bør trykke «liker» på.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da den svenske artisten Jonas Gardell hørte at væpnet politi hadde beordret en kvinne i såkalt «burkini» til å kle av seg på stranden i Nice, la han ut et bilde av hendelsen på Facebook. Mediet som denne uka slettet en haug av statusoppdateringer med det ikoniske bildet av Kim Phuc fra Vietnamkrigen. Den nakne jenta som rømte fra napalmbombene brøt med retningslinjene.

Heller ikke bildet av kvinnen i Nice fikk stå. Facebook likte ikke det heller, og slettet Gardells oppdatering. Etter en stund ble bildet av klespolitiet plutselig løslatt fra sitt digitale fengsel. Det dukket opp igjen på Gardells facebook-vegg. Fortsatt uten noen forklaring.

Bildene av de to kvinnene med henholdsvis for mye og for lite klær er sterke først og fremst fordi de forteller to viktige historier: Én om krigens ufattelige og vilkårlige grusomhet. Og én om hvor farlig og totalitært det kan være å forfølge en minoritet med klespoliti og forbud.

Men Facebooks fjerning av bildene forteller også en tredje historie. Den er heller ikke særlig hyggelig. Det er for så vidt ikke noe nytt at Facebook framstår som et slags meningspoliti fordi de hemmelige, men akk så aktive algoritmene fjerner uønsket innhold. Opprinnelig var tanken i grunnen ganske sympatisk: Nettstedet ville ikke bli en arena for porno og annet søppel. Det var opprinnelsen til brystvorteforbudet som rammer blindt – alt fra krigsbildet fra Vietnam til ammende kvinner og Thomas Knarviks tegninger.

Men Facebook er ikke lenger Facebook. Det sosiale nettverket er i ferd med å bli internett. Da Helani Galpaya, lederen for tenketanken LIRNEasia intervjuet en fokusgruppe i Indonesia i 2012, fortalte flere av respondentene at de ikke hadde tilgang til internett. Men de samme menneskene la samtidig ivrig ut om hvor mye de brukte Facebook. For dem fantes ikke noe internett. Bare Facebook. Det samme er tilfellet for flere andre asiatiske og afrikanske land. Mellom tre og ti prosent faller i denne kategorien. Daglig leder i Facebook, Sheryl Sandberg, har fortalt at det ikke er uvanlig at folk som skal kjøpe seg en mobiltelefon i utviklingsland, spør om de kan «kjøpe en Facebook» når de er i butikken.

Ifølge nettstedet Quartz har Facebook funnet en ganske utspekulert vei til full dominans blant de nye nettbrukerne. I nær framtid kommer ytterligere en milliard mennesker til å få tilgang til internett. Det selskapet som klarer å slå kloa i dem, har selvsagt gjort et kupp. Facebook forsøker å få det til via nettstedet internet.org.

Mobilappen Free Basics gir brukeren gratis adgang til Facebook, Facebooks Messenger og en håndfull andre nettsteder, for det meste om helseinformasjon og utviklingsspørsmål. Samt Wikipedia og Google. Resten av nettet, inkludert lenkene du får opp på et googlesøk, må du betale datatrafikk for. På denne måten sørger Facebook for at en milliard mennesker kommer til å bekrefte selskapets venneforespørsler. I India har alle Facebook-brukere fått opp en melding om Free Basics der de blir bedt om å støtte prosjektet. «Nei» er ikke et svaralternativ.

Her i Vesten er Facebooks vei til dominans en litt annen. Ved å lokke mediebedrifter til å publisere stoffet sitt via Instant Articles, sørger Facebook for at en leser ikke lenger forlater dette nettstedet og forsvinner til hjemmesiden til nyhetsmediet når hen trykker på linken. Hardt pressede medier må kunne se seg tvunget til å benytte tjenesten. Det skal ikke mer til enn en liten justering i en algoritme, så vil Facebook – selskapet som jafser i seg stadig større deler av annonseinntektene i Norge og som ikke betaler et rødt øre i skatt av milliardene de tjener her – kunne gjøre alle norske medier som ikke bruker Instant Articles så å si usynlige.

Det er ingen tvil om at muligheten er der. I fjor skrev International Business Times en artikkel om ideelle organisasjoner som over natta plutselig ikke var synlig på Facebook lenger. Fordi de ikke betalte for promotering, ble de begravd i nyhetsstrømmen. Denne artikkelen nektet Facebook å spre. «Posten får ikke økt spredning av oss fordi den inneholder en upassende referanse til Facebook», var beskjeden til International Business Times. Da organisasjonen Solidaritet med Kurdistan annonserte for en demonstrasjon i Oslo denne uka, slettet Facebook annonsen og kastet ut brukere som delte den eller kritiserte slettingen. Da ekspert på ytringsfrihet, Anine Kierulf, kritiserte Facebooks praksis med å slette bilder som det av Kim Phuc i Vietnam, ble den kritiske teksten hennes slettet. På det åpne nettet kan du gjøre hva du vil. På godt og vondt. På Facebook må du følge reglene. Ofte er dette regler du ikke vet om.

Det heter at makt korrumperer og at absolutt makt korrumperer absolutt. Dersom Facebook lykkes i å fortrenge det åpne nettet, er det fare for at vi kommer til å oppleve et eksempel på nettopp det hver gang vi logger oss på.

Mer fra: Debatt