Hva skjer med norsk presse?

Pressens tilnærming til Breivik står fram 
som spekulativ, unyansert og nedverdigende.

Først skulle de ha Breivik på storskjerm, så tok de rollen som psykolog og så leide de inn leppelesere. Pressens tilnærming til Breivik står fram som spekulativ, unyansert og nedverdigende. Brudd på etiske forpliktelser og en lite vektet journalistisk framstilling uttrykker dette. Dette ser i liten grad ut til å plage Redaktørforeningen og Presseforbundet.

Fraværet av etisk dømmekraft er alvorlig. At NRK som bærende medie-institusjon og statskanal, med ansvaret og forpliktelsene det medfører, har valgt å kringkaste denne rettssaken, bør være gjenstand for diskusjon. Hva slags menneskesyn er det NRK opererer med når de kringkaster et menneskes private tårer? Mener de Breivik er fritt vilt, er han ikke lenger et menneske, er han blitt en ting? Ser ikke NRK det uetiske i dette scenarioet? Først filmer de «monsteret», så ydmyker de det med synsing om hans private indre i etterkant. Man kan spørre seg hvem som har gitt NRK lisens på et menneskes indre følelser? At dette kan stå fram som primitivt og vulgært er ikke vanskelig å anerkjenne. NRK mener tydeligvis det fins et etisk argument som rettferdiggjør å kringkaste dette.

Det kan virke som om pressen mener Breiviks handlinger 22. juli legitimerer en respektløs behandling. Dette uttrykkes på mange måter. Muligheten for at Breivik ikke er frisk, uttrykt gjennom to alvorlige personlighetsforstyrrelser og en psykoselidelse gitt av rettspsykiaterne, virker i liten grad å ha blitt respektert. At et menneske med diagnoser som dette skal representeres og behandles annerledes enn et friskt, virker heller ikke respektert. Når en programleder for NRKs dekning av rettssaken uttaler at Breivik ikke er noe muntlig orakel og hånlig ler, er dette nok et eksempel. Hva pressefolk mener om Breivik privat skal ingen ta fra dem, men når de er på TV, radio eller skriver i avisen, må vi forvente pressetisk profesjonalitet. Hat og sinne kan uttrykkes i mange former: nedlatende ansiktsuttrykk, latter og ydmykende kommentarer er noen dem, et uttrykk vi altfor ofte har sett i pressens tilnærming til Breivik. At pressefolk er rystet og opplever følelser av hat og sinne, anerkjenner alle. Når disse imidlertid gang på gang når overflaten, tar overhånd og uttrykkes gjennom en nedverdigende holdning til Breivik, er dette noe pressen må heve seg over. Ordbruk fra pressen som: «Ynkelig, mumlende pipestemme», «Sadistisk psykopat» og «SE PÅ MEG! SE PÅ MEG!», er tre av mange primitive utspill fra pressen som signaliserer at det er greit å tråkke på et menneske, noe det absolutt ikke er.

Pressens redaksjonelle frislipp av «psykologiske» synsere står fram som spekulativt. Alle som intervjues ser ut til å ha fått mandat til å grave i Breiviks hode. Særlig journalister har gått langt over streken med sine grenseløse synsinger og tolkninger av Breivik. Fra å være restriktive i sine uttalelser og kommentarer om Breiviks psykologi, har journalister nå tildelt seg rollen som psykolog. Uten faglig mandat analyserer de Breiviks følelser, tanker, motiver og atferd. Iblant kan man få en følelse av at dette er et gigantisk idrettsarrangement med «eksperter», analyser, reklamepauser og markedsføring, der Breiviks prestasjoner i retten er blitt en idrettsgren og salgsvare. Når journalister derfor beskriver dette som en verdig rettssak, skinner selvbedraget igjennom. De synes i liten grad å se at dette også kan oppleves som et uetisk medieshow der de lett kan stå fram som gribber. Medienes bruk av leppelesere for å tolke hva Breivik sa til forsvarerne om hvorfor han gråt, gir et inntrykk av dette. Synsing kan uttrykkes i mange former, å henfalle til leppelesing virker ikke seriøst. Har Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, ambisjoner om at folk skal stole på pressen og ta den seriøst, bør han i større grad bruke sitt mandat til å veilede og regulere pressen når de gjennomfører stunt som dette. Det er ikke Vibeke Hein Bæra, Breiviks medforsvarer, som skal forklare pressen at Breivik ikke er offentlig eiendom, dette bør pressen skjønne selv.

Når Harald Stanghelle, politisk redaktør i Aftenposten, i forbindelse med den rettspsykiatriske rapporten til Terje Tørrissen og Agnar Aspaas uttaler: «Vi må ikke framstille det slik at de nærmest har friskmeldt ham mentalt og gjerningsmessig ...», og Stanghelle og pressen likevel framstiller Breivik som dette, blir det unyansert. Bjørn Vassnes, journalist og forfatter, peker på dette når han i Aftenposten skriver: «Vi har fått svært liten innsikt i hvilke mulige sinnsforstyrrelser Breivik kan ha hatt, for lite psykologi og for mange samfunnsvitere og «eksperter» på ekstremisme, som har en tendens til å ta Breiviks skriverier for alvorlig.» Manglende etiske hensyn og den til tider spekulative synsingen utgjør altså bare halve kritikken. Pressens vekting av Breiviks ideologiske og politiske tanker på bekostning av Breiviks psykopatologi, er like kritikkverdig. Det kan virke som om pressens fokus på Breiviks høyreekstremistiske ideologi har ført til en normalisering i deres egen representasjon av Breivik. Denne har de delt med det norske folk. Framfor å se på Breivik som en person med en alvorlig psykisk lidelse, har Breivik på grunn av dette blitt sett på som delvis syk og delvis frisk, med konsekvensene dette medfører.

Mistet man noen man var glad i 22. juli, blir veien videre tung uansett. Den blir imidlertid ikke lettere når man av pressen blir fortalt at gjerningsmannen var en høyreekstremistisk terrorist framfor at gjerningsmannen var mentalt forstyrret. Hat og sinne mobiliseres og legitimeres lettere mot en terrorist enn mot et sykt menneske. Informasjonen pressen sprer må derfor være nyansert og vektet, for måten Breivik representeres på vil styre vår forståelse av 22. juli. Handler dette om en terrorist eller om en syk mann? Det vil ikke bare styre våre private følelser og tanker, men også tiltakene myndighetene velger å prioritere. En etisk, verdig og nyansert journalistisk tilnærming fra pressen er derfor nødvendig.