Hva skjedde med «Kjærlighetens tre» – Igiti c’Urukundo?

Rykter vedrørende Burundi. Når du kjører fra Bujumbura by og ut til badestranden i Kajaga, må du kjøre forbi en rundkjøring med et stort tre i midten. Dette treet kalles «Kjærlighetens tre». Brudepar brukte å ta bryllupsbilder under dette treet som en velsignelses rituale. Sommeren 2017 var det ingen å finne under treet. Ifølge rykter er ikke treet lenger er en velsignelse for ekteskapet. Hva skjedde?

Da jeg var i Burundi sommeren 2015 kunne jeg se mange brudepar og deres familier samle seg under kjærlighetens tre –Igiti c’Urukundo. En av mange uskrevne ritualer for nygifte var å ta bilder under treet. En symbolsk handling som ifølge folkemunne, velsignet brudeparet.

Dette har dessverre endret seg. Som jeg skrev om i mitt reisebrev fra Burundi var jeg sommeren 2017 i Burundi. Da fikk jeg høre rykter om at treet nå er en forbannelse. Ingen kunne egentlig fortelle meg hvorfor ryktet startet. Likevel har effekten av ryktet forvandlet kjærlighetens tre til å bli en forbannelse for ekteskapet.

Kan dette ryktene om dette treet være et symbol på hva som skjer i Burundi? Kjærlighetens tre har i seg selv ikke endret seg men ryktene har medført at oppfattingen om treet har forandret seg. Folket i Burundi er nå mistenkelig og redde for et treet som opprinnelig var et kjærlighetssymbol.

Med et ubestridt ryktespill som de færreste klarer å finne ut av har rykter manipulert følelser og forståelse av treet og andre begivenheter i og om Burundi. Tekster og bilder brukes til å forsterke en allmenn aksept for at menneskerettigheter gjelder kun for opposisjonen i landet.

Har ikke regjeringens medlemmer, sympatisører av regjeringens parti og andre uskyldige mennesker krav på å påberope seg menneskerettigheter? Kjernen i artikkel 1,2 og 3 i verdenserklæringen slår fast at grunnleggende menneskerettigheter gjelder alle. Rett til liv, at mennesker har samme menneskeverd uten forskjell av noen art på grunn av politisk eller annen oppfatning.

I Burundis tilfelle, virker det som at regjeringen kan forfølges og systematisk drepes uten at menneskerettigheter påberopes. Dette berettiger spørsmål om menneskerettigheten ikke gjelder for alle i Burundi.

Er det slik at det er legitimt å drive med systematisk forfølgelse så lenge det rettes mot folk i sittende regjeringen? Faren er at denne onde spiralen fortsetter ved et eventuelt maktskifte i landet.

Er menneskerettigheter et politisk spill? Nyheter om Burundi har stort sett bekreftende argumentasjon om at kun regjeringen dreper uskyldige mennesker. For meg får det Burundi til å framstå som et landet uten kriminelle, gjenger eller individer som begår ulovlige handlinger mot sine egne landsmenn eller mot regjeringen.

Alle som har tilhørighet til Burundi står hver og en ansvarlig for hvilke rykter de bringer videre. Slik som Kjærlighetens tre var et symbol på hell og lykke, var President Nkurunziza verdsatt utenfor landets grense hvor han fra 2006 mottok priser for fredssamarbeid og fikk respekt for å ivareta alle innbyggernes menneskerettigheter. Han var med på å få grunnlovfestet maktfordeling i Burundi hvor alle ansatte i offentlige posisjoner skulle deles 50/50 mellom to av landets etniske grupper. At makten deles mellom to av landets etniske grupper burde i utgangspunktet ansvarliggjøre begge sider i konfliktene.

Jeg har vanskelig for å forstå at de verdiene Norge holder som høyt om likeverd og demokrati kan være en del av denne ensidige debatten. En debatt hvor den som skriker høyest med størst nettverk, har rett. Så lenge bare noen få sier imot eller ber om en mer balansert debatt kan offentlige og frivillige organisasjoner fortsette å søke om pengestøtte for å ivareta et begrenset perspektiv på menneskerettigheter.

Mange slutter kanskje å lytte eller bry seg om andre perspektiver. Å legger skylden på interne utfordringer kan oppfattes som snevert og en begrenset forståelse av virkeligheten. Flertallet kan faktisk være av helt andre forståelse men har dessverre resignert over ensidig framstilling om det som skjer i og utenfor Burundi.

«Jeg velger å ikke la ensidige rykter om Burundi, bli det eneste faktumet om menneskerettigheter i landet.»

Det Burundi som jeg kjenner er et land hvor rykter får florere fritt. Det er lov å frigjøre seg fra rykter og nettverk som påberoper delelige menneskerettigheter. Ikke mange tørr å stille kritiske spørsmål på grunn av frykt for utestenging av det burundiske miljøet samt selv bli utsatt for ødeleggende rykter om seg og sitt.

Flere har forskjellige agendaer om hva som er landets beste. Jeg velger å ikke la ensidige rykter om Burundi, bli det eneste faktumet om menneskerettigheter i landet. Sist men ikke minst, har jeg et håp om igjen å finne brudepar som får sin velsignelse under kjærlighetens tre - Igiti c’Urukundo.