Hva skal vi gjøre med klimaflyktningene?

Klimaflyktninger trenger anerkjennelse og rettigheter.

Mer enn 14 millioner mennesker står i fare for å bli tvunget på flukt fra oversvømmelser, jordskjelv og orkaner hvert år fremover. I 2050 vil verden stå ovenfor 250 millioner klimaflyktninger ifølge FN-universitetet. Til sammenligning har flyktningstrømmen fra Syria ligget på litt over tre millioner, noe som har gitt store utfordringer til Europa. Klimaendringer vil bidra til politisk ustabilitet, humanitære katastrofer og voldelig konflikter, særlig i og mellom sårbare stater. Bildet vil bli mer dramatisk når vi inkluderer befolkningsveksten i beregningen. Afrikas horn, Sør- og Sørøst-Asia er noen av de mest utsatte områdene.

Klimaendringer har allerede drevet tusener på flukt. Klimaflyktninger har imidlertid ekstra utfordringer som følge av at de ikke har krav på rettigheter etter Flyktningkonvensjonen fra 1951. Beskyttelsen etter Flyktningkonvensjonen er forbeholdt mennesker som er på flukt fra forfølgelse, krig eller vold. 

Rommet for å ta imot mennesker som har mistet sine hjem og har krav på beskyttelse, blir stadig mindre som følge av den fremvoksende populismen i Europe og USA. Mer enn 70 % i Italia, Hellas og Ungarn sier at antall flyktninger som kommer til Europa, bør reduseres. Mens USA tok imot bare 22 000 flyktninger, noe som er det laveste i 40 år. Den siste redningsbåten i Middelhavet, Aquarius – som reddet mer enn 30 000 liv, ble nylig tvunget til avslutte operasjonen ettersom Italia nektet tilgang. En viktig påminnelse er at det er utviklingsland som bærer den største byrden ved å ta imot 85 prosent av verdens flyktninger.

 

Det skjer likevel en utvikling. På nåværende tidspunkt er New Zealand det første landet til å anerkjenne klimaendringer som et legitimt grunnlag for flyktningstatus og rett til å søke asyl. 

 

I lys av flyktningkrisen besluttet verdens statsledere å få til et bedre internasjonalt samarbeid om flyktninger og migranter. Som et resultat har vi to plattformer for samarbeid. Den nye plattformen for flyktninger skal hovedsakelig sikte på langsiktige løsninger og en bedre fordeling av ansvaret blant giver- og vertslandene. Migrasjonsplattformen er erkjennelsen om at økte migrasjonsstrømmer vil være en direkte konsekvens av miljøkatastrofer.

Selv om disse to plattformene legger opptil bedre internasjonalt samarbeid og ansvarsdeling – gjenstår den vanskelige jobben med implementeringen på nasjonalt nivå. Migrasjonsplattformen er ikke juridisk bindende for statene.  Dermed får statene betydelig med spillerom for å utforme sin migrasjonspolitikk . Hva kan vi gi når vi ikke engang kan gi juridisk beskyttelse?

En polarisert retorikk og fremmedhat vil ikke lede oss noen vei. Mennesker på flukt har få valgmuligheter. Kunnskap om klimaflyktninger må økes slik at vi er i stand til å møte dette på en anstendig måte. Vi må ha strukturelle systemer og et lovverk som avklarer rettigheter for de som er drevet på flukt på grunn av klima.

Før nyttår var verdenssamfunnet nok en gang samlet for klimaforhandlinger i Polen. Det store spørsmålet er hvordan skal vi jobbe for at den globale klimapolitikken gjennom Parisavtalen skal realiseres. Omtrent samtidig ble FNs migrasjons- og flyktnings plattformer vedtatt. Det er en direkte sammenheng mellom disse to politiske prosessene. Løsningene må også samordnes.

 

Selv om politikerne er i ferd med å mobilisere for en kollektiv innsats for å håndtere klimakrisen, må vi også ha en plan for de direkte konsekvensene menneskeheten lever med i dag. Ingen har foreløpig et sikkert svar på hvordan verden skal ruste seg for den nye flyktningkrisen som kan komme.