Tallenes tale er dessverre krystallklar. Med nesten 5.000 døde og over 10.000 smittende er det helt åpenbart at de virkemiddlene som har blitt satt inn til nå ikke er tilstrekkelige. Med hederlige unntak som Cuba som har sendt et hundretalls helsepersonell og USA som sender soldater for å bygge helsestasjoner og sykehus så gjør FNs medlemsland fortsatt alt for lite. Det skrives under på resolusjoner og det sendes penger hit og dit, men det er rett og slett ikke nok. Ebola-utbruddet i Guinea, Liberia og Sierra Leone kan ikke stoppes av kun penger og papir. Det som først og fremst trengs er helsepersonell som kan avlaste lokale helsesystemer som er i ferd med å kollapse totalt. NGOer som Leger uten grenser og et par andre gjør en beundringsverdig innsats sammen med lokalt helsepersonell, men det er også grenser for hvor lenge de kan holde stand.
Skal vi klare å slukke denne brannen er det derfor først og fremst et mye større antall helsepersonell som må til og mannskaper som fort kan komme på plass og bygge nye helsestasjoner og sykehus med adekvat smittevernutstyr. Disse mannskapene finnes ikke tilgjengelig i de rammede landene. De må komme utenfra. Det som trengs nå er handling og flere land bør følge USAs eksempel å sende soldater for å bygge den infrastrukturen som trengs for å behandle smittede. Hvis ikke vil sykdommen fortsette å spre seg så lenge nye smittende ikke får plass på sykehus, men blir boende hjemme og smitte flere.
Ebola-utbruddet i de tre hardest rammede landene er ille nok, men utbruddet har også andre ødeleggende konsekvenser. Økonomiene er også i ferd med å kollapse. Markeder går tomme og folk klarer ikke lenger å tjene de pengene de trenger for å klare seg. Mange er rett og slett i ferd med å gå tomme både for penger og andre ting de trenger for å klare seg. Skal vi unngå et regelrett "walkning dead"-scenario hvor store mengder av mennesker begir seg på vandring fra de hardest rammende områdene av Guinea, Liberia og Sierra Lene og de konsekvenser det vil ha for potensiell spredning av smitte, så må vi etablere en økonomisk livslinje til disse landene. Det må rett og slett pumpes penger inn i lokale økonomier for å unngå et slikt scenario.
I tillegg til å sette inn de ressursene som er nødvendig for å slokke "ebola-bålet" i Guinea, Liberia og Sierra Leone så må det gjøres mer for å ruste opp smittevernberedskapen til naboland. Det har vært mindre utbrudd i Nigeria og Senegal. Begge disse ble imiderltid håndtert bra og både Nigeria og Senegal er nå erklært ebola-frie av Verdens helseorganisasjon. Men dette er tross alt to av de sterkeste statene i regioen. Hva skjer hvis ebola sprer seg til andre naboland?
Det kommer vi til å få svar på nå. Fredag 24. oktober kom nyheten om at en jente på to år var død av ebola i byen Kayes i Mali. Jenta var nettopp kommet til landet fra Guinea hvor hennes mor døde av ebola. Jenta ble derfor hentet av velmenende slektninger i Mali som tok henne med på en 1.000 kilometer lang bussreise fra Guinea via Malis hovedstad Bamako til Kayes hvor jenta like etter døde. Var hun i en smittebringende tilstand under denne bussreisen, kan hun potensielt sett ha smittet mange. Dette vet vi foreløpig ikke, men dette representerer uten tvil en stor utfordring for Mali.
Jeg kom selv tilbake fra feltarbeid i Mali forrige uke, og selv om mitt arbeid ikke hadde noe med ebola og smittevernberedskap å gjøre, så var ebola-utbruddet i nabolandene et tema som ofte dukket opp i de mange samtalene jeg hadde med ulike mennesker fra forskjellige samfunnslag. Alle hadde hørt om sykdommen, og mange visste en del om hvilke forhåndsregler man skulle ta ved et utbrudd, men dette hadde ikke under mitt opphold ført til noen adferdsendring. Håndhilsing var like utbredt som tidligere, og det samme var tradisjonen med å besøke syke for å ønske god bedring. Hyggelige og viktige skikker som limer folk sammen, men som ved et utbrudd kan vise seg dødelige. Jeg fikk tatt temperaturen min på flyplassen både ved ankomst og ved avreise, men med unntak av en dispenser med anti-bac satt opp utenfor kontoret til borgermesteren i Bamako som han og hans nærmeste ansatte gjorede bruk av etter hvert møte, var det vanskelig å se noen andre synlige smitteverntiltak.
Mine maliske venner og kolleger er heller ikke videre optimistiske med tanke på statens evne til å håndtere et utbrudd. Som en lakonisk sa: "vi får bare håpe at ebola ikke trives i vårt Sahel-klima, kanskje det er for varmt og tørt for sykdommen i Mali". Dette var hans håp. Statens evne til å håndtere et utbrudd hadde han liten tillit til, og dette var ikke en vanlig person på gata, men en tidligere høytstående politimann som også hadde hatt sentrale posisjoner i den maliske staten.
Det gjenstår å se hvordan Mali og landets støttespillere klarer å håndtere dette utbruddet. Vi får bare håpe de får kontroll over det. Uansett er det åpenbart at hvis ikke nåværende innstatser skaleres kraftig opp, så vil den situasjonen vi ser i dag fortsette. Det er imidlertid fullt mulig å håndtere dette, men da må innsatsen økes langs de tre dimensjonene jeg har skissert. Vi må sende mer helsepersonell, det må bygges flere sykehus og helsestasjoner mye fortere enn det er blitt gjort til nå. Økonomisk støtte må settes inn for å holde hjulene i gang i rammende lokalsamfunn, og vi må øke smittevernberedskapen i randsonen til utbruddet. Klarer vi å gjøre dette, er det ingen grunn til at vi ikke kan komme på offensiven overfor ebola-utbruddet.