De tilhører nå fluktstolens venner. «Hvorfor en slik panegyrisk hyllest av en fyllekjører i en minidrett?», var en av meldingene som rant inn etter at mediene eksploderte i omtalen av Petter Northugs avskjed. Han gikk ikke et eneste verdenscuprenn i det året han la opp, mens Marit Bjørgen tok med seg tre gull og ble tidenes vinterolympier før hun nå forbereder seg på bli tobarnsmor.
At langrennsløpere legger opp er sjelden nyhetsstoff i andre land enn der de kommer fra, men for disse to er det et betydelig unntak. Marit Bjørgens olympiske suksess er motoren bak oppmerksomheten rundt henne internasjonalt, mens Petter Northugs OL-historikk har vært et paradoks. I hans karriere kunne han deltatt i fire OL, men bare ett av dem ga suksess. Han ble nektet start (helt uforståelig) i 2006, han vant femmila i 2010, han var helt ute av form i 2014 og han kvalifiserte seg ikke til 2018.
Likevel står han igjen som sportens største profil. Hva er det nå sporten langrenn kan ønske seg?
Neppe en ny fyllekjører. Men det er et annet paradoks at Petter Northugs største feilgrep indirekte førte til suksessen i VM i Falun i 2015 og hans mest ikoniske løp, femmila. Hadde han ikke mistet dømmekraften hadde han antagelig lagt opp, innrømmet han denne uka. En del av hans suksess er også hans menneskelige svakheter.
Langrenn presses av sviktende rekruttering, for smalt internasjonalt nivå, og verst av alt: Klimaendringene. Vi har ikke behov for å gå på ski hvis vi ikke har snø. Og rulleski er ikke noe alternativ. Langrenn skal utøves i lekre løyper i lun vinterskog.
Tidligere i høst var trioen Oddvar Brå, Thomas Wassberg og Juha Mieto samlet i Oslo, tre av sportens største profiler på 70- og 80-tallet. Ikke på grunn av sine små og store bragder, men på grunn av personlighetene. Oddvar Brå presterte å bli norsk skikonge uten at han vant et eneste OL-gull. Kanskje nettopp derfor?
Det er mange veldig gode skiløpere, men i dagens fragmenterte medieverden der fellesopplevelsene blir stadig færre, trenger man typene som byr på noe ekstra. Helst uten at de vet det sjøl. Vi ønsker oss en arrogant fransmkann, en mutt, men sterk tysker og noen breiale amerikanere i langrenn. De amerikanske jentene er gode, men de skulle hatt en Tonya Harding (kunstløperen fra OL 1994). Therese Johaug trenger en motsats i sitt comeback. Fortsetter hun som hun har turet fram etter sitt comeback, blir kvinnelangrenn lite spennende i vinter.
Nei, vi trenger ikke bøller, men vi trenger de som har en lidenskap som sprenger rammer. Ja, Johannes Høsflot Klæbo har et potensial. Han har innført en ny stil som bryter med vedtatte sannheter og i år har han vist fram et sinne som har vist oss en flik av vinnerskallen. Og vi trenger en ny svenske som kan slå tilbake mot Northugs herjinger.
Kan vi ikke få Petter Northug som svensk landslagstrener? Da hadde vi fått en viss fyr på kjelen igjen.