Illustrasjonsfoto: Tore Meek/NTB scanpix

Hva gjøres for å løse samfunnskrisen sykepleierunderskudd?

Sykepleiere er en faggruppe det per i dag er et enormt underskudd på.

Tall fra NAV viser at det allerede i dag mangler 6.000 sykepleiere. Totalt vil mangelen øke til om lag 30.000

Samtidig som det er et dramatisk underskudd på sykepleiere, så er også frafallet fra yrket stort. I 2017 kartla man at hver femte nyutdannede sykepleier forlot yrket innen kort tid.

 

Min bekymring er om det gjøres noe for å løse denne krisen?

Behovet for sykepleiere i årene som kommer er stadig økende. Riktignok hevder helseministeren at det gjøres mye for å løse krisen, ved at regjeringen legger til rette for kompetanseheving.

Min påstand er at så lenge som det ikke jobbes for å gi sykepleiere arbeidsvilkår som gir mening og arbeidsglede, ved å få bruke sin kompetanse som sykepleiere, så gjør samfunnet ingenting for å løse krisen. Så lenge det stadig skal skvises mer og mer ut av hver enkelt sykepleier, og vi ikke får anledning til å bruke vår faglige kompetanse til beste for pasientene, så vil bare underskuddet bli stadig forsterket. Om dette skal jeg skrive i det følgende.

 

Sykepleierhverdagen

Jeg var nyutdannet sykepleier i juni 1984. Den dag jeg begynte å jobbe som autorisert sykepleier var en stolt dag. Jo, dagene var travle, og krevende. Å arbeide med å hjelpe syke mennesker innebærer å jobbe i en travel, og ofte uforutsigbar, hverdag. Når folk blir syke er ikke planlagt. Sykdom og symptomer kommer i mange forkledninger, så å si. Dessuten kommer det ikke nødvendigvis når det passer best, verken for den syke selv, eller for hjelpeapparatet. Men dette var en del av den hverdag jeg gikk inn i, med stolthet og ydmykhet. Å takle stort press, kreativitet og fleksibilitet er vesentlige egenskaper en lærer seg å utvikle, under slike forhold. Sånn er det bare. Pasientene skal ha forsvarlig hjelp når de trenger det, og dette er det vårt ansvar å mestre.

 

Å jobbe turnus, og være tilgjengelig og ansvarsfullt på plass, uavhengig av tidspunkt på døgnet, eller navn på ukedagen, det er også inkludert i de utfordringene vi lærer oss å mestre.

 

Uansett så hadde vi vårt samfunnssystem i ryggen, som en støtte til å kunne stå i dette arbeidet. Da jeg var nyutdannet sykepleier var det å utøve et fag, og å representere min profesjon, i velferdsstatens tjeneste. Vi skulle sikre forsvarlig og kvalitativt god sykepleie til de pasientene vi hadde ansvar for, i løpet av vakten, og i løpet av deres opphold i avdelingen.

 

Sykepleierhverdagen i 2019

Når jeg i dag er på arbeid, så skal jeg utføre flere og flere oppgaver, med færre og færre folk. Effektivisering, og kvalitetssikring er dagens mantra.

Dagene i helsevesenet har, som sagt, alltid vært travle, og uforutsigbare. Det er innholdet i det vi arbeider med som gjør det slik.

 

Når økonomi blir hovedfokus, så oversees dette faktum. Bare de tellbare oppgaver inkluderes i oppgaveregnskapet, og mennesker består av så uendelig mye mer enn tellbare oppgaver og deler. Denne feiltolkning av hva helsetjenester er, bidrar til at mennesker brytes ned som arbeidstakere og fagfolk, og det fjerner retten til hjelp for mennesker som er syke. Det vil si det finnes ikke igjen nok fagfolk til å hjelpe de syke, fordi fagfolkene skal bruke siste rest av sin arbeidskapasitet til å signere for utført på kvalitetssikringslisten byråkratene krever. Så dør det da en 43 år gammel mann fordi det ikke finnes noen tilgjengelig, med mulighet til å sjekke alarmen på hans stue, akkurat da.

Jo, det er faktisk slik hverdagene i dagens helseuvesen er.

 

Professor i filosofi Arne Olav Vetlesen sa i 2010: «Empati og skjønn har en felles forutsetning: tid. Tid er en forutsetning for tillit. For at en pasient kan føle seg trygg på en pleiers ønske om og kompetanse i å gjøre godt mot pasienten, lindre, trøste, møte - akkurat her og nå, overfor akkurat denne pasienten, kreves tid.  Å motta rapport ved vaktskifte, å bla i journalen og lese siste epikrise, er én ting. Å bli kjent med pasienten som unik person, er noe annet. Det krever sin tid. Ro til å sette seg ned, til å prate, lytte og fortelle. Samt å legge merke til alt pasienten kommuniserer nonverbalt, ved gestene, ved blikket, ved hånden, ja, ved hele holdningen som kropp og sjel, hender og øyne, utstråler mot pleieren. Som pleier må jeg ha mulighet - tid og rom - for å dvele ved denne pasientens situasjon, for å danne meg et grunnlag for å vite hvordan jeg skal handle.»

 

Turnus og fritid

Til tross for gjentatte forsikringer fra helseministeren om at vi i dag skal ha «pasientenes helsetjenester», så ser vi, igjen og igjen, at dette bare er ord. For det er ikke pasientene, men kronene og dokumentene som egentlig teller.

 

Det gjelder for pasientene, og det gjelder i aller høyeste grad for oss fagfolkene som utøver tjenestene.

Når jeg tar fram oss fagfolk, så er det fordi vi er en human kapital innen utøvelse av helsetjenester, og vi koster penger. Når pengene er primært, alltid, så betyr det at vi skal utøve stadig mer, løpe mer og mer, og være færre og færre. Kostnader ved turnus vrir man på, for å sikre arbeidsgiver/helseforetak og kommuner, og samtidig legge belastningen og usikkerheten i arbeidstid på oss fagfolk. Her gjelder det å få mest mulig ut av oss, til minst mulig kostnad.

Dessuten får vi stadig innprentet at det er arbeidsgiver som har styringsretten over turnus.

Man finregner på feriedager, for eksempel. Så om jeg i dag velger meg ut turnusuker for fjerde og femte ferieuke, og begge disse ukene tilfeldigvis inneholder fem vakter, så må jeg sannsynligvis arbeide inn den ene feriedagen min. For man har kommet fram til at jeg i 100% stilling ikke har rett på så mange feriedager som dette. Jeg skjønner ikke hvordan man har regnet seg fram til dette. Ferieloven regner på virkedager, og skal gi oss fem ukers ferie, men dette gjelder ikke for meg i turnus?

 

Dagens helsesektor er dessuten proppet med kvalitetssikringsdokumenter, for å forebygge risikoen ved menneskeligheten i oss som fagfolk. Vi skal i dag sertifiseres og resertifiseres, i det vide og det brede. Vi skal, som eksempel, nå sertifiseres til å kunne dele ut medisiner hvert annet år. Noen aktører tjener ganske så sikkert mye på å lage slike programmer for å sertifisere?

Alt er for så vidt greit så langt. Men arbeidsgiver har ikke mulighet til å la oss utføre disse testene i arbeidstiden.

Det blir argumentert med at vi har plikt til å oppdatere oss faglig, og dette må vi gjøre på fritiden. Så kan vi få igjen en time eller to til avspasering, og denne avspasering har jo arbeidsgiver styringsrett over.

Vel, for meg oppleves det ikke som særlig utviklende å sitte fire – fem timer og gjennomføre disse testene. Innholdsmessig kan de mest sammenlignes med at det laget videoer fra min abc i folkeskolen, og så skal jeg svare på spørsmål ala: «Var det Ola eller Ola-Ola som bodde på Heia?» Men sånn er det blitt. Vi betaler med energien og tiden vår, mens foretak og kommuner sparer kroner. Selv om pasientene hadde fått mye mer kvalitativt god sykepleie ved at jeg hadde tatt meg en skitur heller enn å gjennomføre slike tåpelige tester på min fritid.

 

Hva er sykepleiefaget?

I sin bok fra 2001 «Modermordet», kaller Runar Bakken det grenseløse i sykepleien «ingenmannsland». Som sykepleiere blir vi betraktet som poteter, som kan brukes til alt, slik vi kaller det der jeg kommer fra. Jeg tror kanskje det er noe i dette diffuse, ingenmannsland, ved sykepleiefaget som også har gjort det så lett å bli uendelig oppstykket innenfor New Public Management (NPM).

For vi lærte da vi utdannet oss, at det var vårt sykepleiefaglige ansvar å gi våre pasienter helhetlige pleieplaner, på basis av pasientens behov for sykepleie, til enhver tid. Men hva har skjedd innen NPM? Jo, det er saksbehandlere som sitter på kontorer, og ikke er nær pasientene, muligens med unntak av ett lite hjemmebesøk, som fatter vedtak om at pasientene skal ha hjelp til medisinering, praktisk bistand eller lignende.

 

Med vedtakene, fratar saksbehandlerne oss som fagfolk rammene til å vurdere hvilke behov for sykepleie pasientene har. Vedtakene fratar oss mulighetene til kontinuerlig å vurdere og sette inn tiltak etter behov fra dag til dag, for pasientens totale situasjon er faktisk kontinuerlig i endring.

Det jeg undrer på er om det er mulig å stykke opp sykepleien i enkeltvedtak slik det gjøres i dag? Jo, byråkrater og økonomer, vil ha det slik. Men spørsmålet er om dette er bra for pasientene?

 

Jeg har pekt på NPM som ansvarlig for dagens helseuvesen. Det er en høyst berettiget anklage. Uendelig mange fagfolk og faggrupper kjenner på dette meningsløse presset i dagens samfunn. Jeg er sykepleier, jeg snakker om sykepleie.

Samtidig som jeg er bevisst at presset gjelder stadig flere andre.

Det som imidlertid kjennetegner sykepleiefaget, og utøvelsen av sykepleie, er en kultur på å strekke seg langt for pasientene. Muligens også er det noe mer? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at sykepleiere alltid har steppet inn, når andre har satt grenser.

 

Jeg husker fra min tid på Aker sykehus på nittitallet. Fysioterapiavdelingen fikk redusert sitt budsjett, og måtte redusere sine stillinger, og redusere på fysioterapeuter i ubekvemme vakter. Ja, men da gjør sykepleierne øvelsene med pasientene, da. Sånn har det fått fortsette.

 

Når statsministeren i en nyttårstale sto og krevde at alle sykehjem nå måtte flytte sine middagsmåltider til et senere tidspunkt, og også få inn et måltid til, hva skjer da? Øker man bemanningen på institusjonskjøkkener rundt omkring? Nei, sykepleiere kan jo lage lunsj, må vite.

 

Sykepleiefaget har etter innføringen av NPM mistet mye av sin faglige identitet. Det blir litt uklart for alle hva som egentlig er sykepleie. Og sykepleierne har strukket strikken altfor langt uten å ha en felles oppfattelse av hva de strekker seg etter. For hva er sykepleie? Hva er det særegne, som kan forene oss, og gjøre oss i stand til å kjempe for en verdig helsetjeneste for pasienten og for faget sykepleie og sykepleien som profesjon.

 

Sykepleieledelse

Jo, faget og profesjonen sykepleie er under et voldsomt press med dagens styringsformer. Jeg vet ikke om dagens sykepleieledere er seg bevisst nok på hva sykepleie er. De lar seg lett rive med av økonomers effektiviseringsiver, og bidrar til å legge sykepleiefaget øde, med å stadig la de ansatte strekke strikken lengre og lengre.

 

Jeg opplever følgende eksempel som et paradoks. Samhandlingsreformen bidro til at pasientene som skal betjenes av kommunehelsetjenesten, og ofte i sykehjem, blir stadig sykere, og er i behov for mer utredning, og mer behandling i kommunen. Ofte i sykehjem som gjerne er uten en helhetlig kompetanse.

Kort tid etter denne reformens implementering slutter man å kjøpe tjenester for laboriatorieoppgaver fra legesentrene, og bruker de få sykepleierne man har til denne oppgaven. En presset sykepleierbemanning får stadig flere oppgaver.

 

Avslutning

Jeg utdannet meg til sykepleier. Jeg utdannet meg ikke til kokk, oppvaskhjelp, vaktmester, bioingeniør eller fysioterapeut.

Selv om mitt ønske, og min mangeårige, lojale, og totale innsats for pasientene og for det system jeg jobber i, er at dette skal være kvalitativt bra, for pasientene, så må jeg også ha igjen energi til å kunne ta vare på meg selv.

For meg er det denne ovenfor beskrevne kompleksitet som gjør at min helse ikke gjør det mulig å fortsette i dette yrket lengre.

Andre, yngre sykepleiere, går over i andre yrker. Det gjør jeg også.