Byrådet foreslår å ta store deler av nærmarka til «aktivitetssoner», men bedyrer at det ikke skal bety noe som helst for friluftslivet. Alt skal bli som før, og Markaloven gjelder. Hvorfor skal man da på liv og død ha en egen regulering av disse områdene? Hva er det man skal få til, men ikke vil ut med?
Tidligere er det sagt at hensikten med «aktivitetssonene» er å legge til rette for nye aktiviteter, og å gjøre det enklere å få anlegg gjennom byråkratiet. Byrådet snakker med to tunger: Guri Melby sier at det kun er tiltak som ikke gir irreversibel skade på naturen og som også kan godkjennes etter Markaloven, mens Bård Folke Fredriksen snakker om regulære anlegg for «noe som heter twintip, snowboard og half pipe og alle de andre nye tingene».
Dersom det bare er tiltak som likevel kunne gjennomføres etter Markaloven, hvorfor skal vi da ha aktivitetssoner i tillegg? Dersom det er for å unngå «byråkrati», hvordan skal dagens markabrukere involveres i prosessene som måtte komme?
Et enstemmig Oslo bystyre har sluttet seg til følgende formuleringer i mål og retningslinjer for kommuneskogene:
«Oslo kommunes skoger skal være et fristed, der menneskene skal kunne oppleve naturens ro og stillhet og drive friluftsliv og idrett. Naturen, det tradisjonelle friluftslivet og markakulturen er de svake parter som trenger beskyttelse:
• Bare aktiviteter som hører hjemme i Marka skal tillates.
• De tradisjonelle frilufts- og idrettsaktivitetene skal prioriteres. Nye idretter og friluftsaktiviteter må tilpasses innenfor naturens tålegrense.
• Større inngrep til fordel for idrett og friluftsliv skal søkes konsentrert i et mindre antall områder langs markagrensa. Tilretteleggingen skal avta innover i Marka.»
Vedtaket var et resultat av en langvarig prosess med alle parter involvert, og som til slutt førte fram til en enstemmig innstilling. Naturvernforbundet står fortsatt på denne enigheten, og ser aktivitetssonene som en omgåelse av vedtaket.
Trekk forslaget om aktivitetssoner!