Landet som ikke unner seg en egen kultur?
De siste dagenes debatt om norsk kultur domineres av stemmer som vil definere norsk kultur som noe lite spesielt, som mest av alt er preget av lån fra andre kulturer. Selv vil jeg insistere på at vi har en norsk kultur, som både handler om det som er synlig og det som ikke er synlig. Eldre italienere som kom hit da de var unge for 40 og 50 år siden spøker ofte: ”Har du blitt norsk nå?” Selv om de lenge har definert seg som italienere i Norge, innser de i livets eldste fase at de er blitt mer norske enn de selv ville trodd tidligere. Så hva er det da som gjør at vi insisterer på at det ikke er en norsk kultur når andre land ikke har det samme behovet for å nulle ut egen kultur?
Det er trist med de stadig påpekninger av at Norge ikke er en kultur. Argumentene som brukes er at kultur er i endring og at mye er lånt fra andre kulturer. For meg blir det som å si at et menneske ikke er et menneske siden det er i endring fra vugge til grav. Det som kjennetegner norsk kultur er langt mer komplekst enn et menneskes liv fra unnfangelse til gravsted. Norsk kultur har røtter både i det norske, nordiske , europeiske og internasjonalt. Hva som kjennetegner den norske kulturen og væremåten er et resultat av historie, levekår,befolkningen og påvirkning både fra egen befolkning og andre land. Og nye i Norge.
Hans Magnus Enzenbergers ”Norsk utakt” var befriende lesning da den ble utgitt i 1984. Det var et godt innspill til hvem vi er fra en forfatter som har vært her ofte nok til å kunne danne seg en mening om den norske væremåten. Jeg savner forskning som ser på de mange aspektene ved norsk kultur. Vi vet altfor lite om norsk kultur i forhold til vår historie, vårt kalde klima, kulturarven også videre. Derfor blir debatten i mediene lett anekdotisk. Alle har et eksempel på noe. Dermed ikke sagt at ikke mange eksempler kan peke på noe viktig ved norsk kultur og væremåte.
Nordmenn snakker ofte om den norske velferdsstaten som det var en selvfølge ved det norske. Det er det selvsagt ikke. Det ligger mange års politisk arbeid bak utviklingen av velferdsstaten. Vi spør oss heller ikke om hva som gjorde at vi både ville og klarte å utvikle generøse velferdsstater i de nordiske landene. Kan det hende at det har noe med det kulturelle jordsmonnet å gjøre? Det kan være mange grunner til at det nettopp var mulig å etablere velferdsstater i land preget av høy grad av protestantisme og pliktkultur, for hvorfor klarer man det ikke i andre land?
Kultur er selvsagt ikke noe statisk. En italiener sa: ”Vi er ikke nasjonalister, men det første italienere gjør når vi kommer til et annet land er å finne en italiensk restaurant.” Utsagnet er noe selvmotsigende. Kultur i endring vil ofte ha mange slike selvmotigelser. Vet vi for eksempel om Pizza Grandiosa er populær fordi nordmenn liker pizza, eller handler det om nordmenns manglende verdsetting av matkultur?
”Deutschland schafft sich ab”(Tyskland avskaffer seg selv) av Thilo Sarrazin vakte stor debatt og ble solgt i store opplag i Tyskland i 2010. Thilo Sarrazin hadde gjennom flere år hatt viktige verv i tyske SPD. Debatten som fulgte utgivelsen gjorde at SPD vurderte å ekskludere Sarrazin for det han skrev om innvandrere i boken, noe de senere droppet. Det er neppe snakk om at verken Tyskland eller Norge avskaffer seg selv, men vi bør kanskje insistere mer på hva som er de viktigste trådene i den kulturelle veven.
En kultur som har en uklar identitet er ikke det beste utgangspunkt for nykommere, for hvordan kan en ny i Norge tolke de mange kulturelle kodene vi omgir oss med til daglig? I organisassjonskultur definereres kultur som: Slik gjør vi det her. Dette er et enkelt uttrykk for det ved kultur som vi kanskje ikke alltid reflekterer over og det som er klart og tydelig for alle.Kort sagt alt fra et bygg til hvordan samtalen foregår mellom ansatte i organisasjonen. Tilsvarende finner vi i lokalsamfunn og på nasjonalt nivå.
Nye i Norge blir overrasket når nordmenn sier: "Nå skal jeg hjem å kose meg". For nykommere er det litt pussig at nordmenn kan kose seg alene. Tilsvarende kan de stusse over at nordmenn drar på hytta og skryter av at de ikke var noen andre i mils omkrets. Det motsatte finner vi på den italiensk piazzaen - åpne plassen - der befolkningen(oftest menn) står og snakker om løst og fast. Tilsvarende tradisjoner har vi ikke i Norge, noe en del av oss vil beklage, selv om vi i det likestilte Norge ville insistert på at piazzaen også burde være for kvinner.
Innvandring er en berikelse for det norske samfunnet, men vi må slutte å være så selvutslettende når det gjelder norsk kultur. Italia og Frankrike er stolte land selv om de både er med i EU og har høy grad av innvandring gjennom flere hundre år. Det er på høy tid at vi blir stolte av den mangefasetterte norske kulturen, noe vi både er og ikke er. Begeistringen var stor da vi omsider fikk en ny opera i Oslo. Da sa en italiener som gift norsk og har arbeidet her siden midten av 1970- årene. ”Hva skal dere med opera. Opera er jo italiensk!”.