Denne uken ble London rammet av en grusom terrorhandling. Israel har gjentatte ganger blitt rammet av like grusomme terrorhandlinger de siste årene. Holdningene disse to bildene avslører er diametrale forskjeller.
Scenariene er helt identiske. I begge tilfeller har vi en terrorist som etter å ha utført udåden er skutt og uskadeliggjort. Begge terrorister er livstruende skadd, men enda i live. Situasjonen er under kontroll. Begge terrorister er livstruende skadd, men enda i live.
Fra London ser vi at helsepersonell utfører livreddende førstehjelp utfra de etiske koder og normer som er normalt.
Fra Hebron ser vi en helt annen situasjon. Her er det ikke mangel på helsepersonell. To israelske ambulanser står parkert. Rundt omkring står et titalls soldater, mange av de sanitetspersonell. Men ingen bryr seg om den hardt skadde palestineren som ligger på asfalten. Litt etter at bildet er tatt ender det med at en av sanitetssoldatene skyter den skadde.
At uskadeliggjorte, hardt skadde palestinere ikke får nødvendig livreddende helsehjelp er ikke et enkeltstående tilfelle i Israel. At palestinsk helsepersonell nektes å hjelpe skadde er det mange eksempler på.
Som erkebiskopen av Canterbury sa i overhuset i går når han adresserte akkurat denne viljen til å redde en som minutter tidligere hadde forsøkt å drepe de. «Det er en seier for hva som er riktig og godt over det som er ondt, destruktivt og feil»
Hva sier dette om Israels holdning til palestinerne annet enn at et palestinsk liv ikke er verdt noe. Hvor er den kritiske debatten i Israel om dette? Hvor er politikerne som roper varsko om de holdninger dette signaliserer?
Hvem fra den norske pro-israel fløyen stopper og stiller spørsmål med dette ? Ingen.
Her ligger kanskje løsningen til en fredelig avslutning på konflikten. Aksepten om at begge folk er like og har rett og krav på å bli behandlet som medmennesker av medmennesker.