Hva er egentlig problemet?

Aldri har vi hatt større bevilgninger til helse og omsorg, og aldri har vi vært lenger unna idealene om forebygging.

Debatten om smilefjes handler om ulike ting. Jeg skal konsentrere meg om forholdet mellom politikk og fag, bevege meg ut av skolerommet, og si noe om begrensningen i en tiltakende «sosial ingeniør-tilnærming» («quick fix») innen samfunnsfagene.

Ropet etter faglig autoriserte løsninger på svært kompliserte problemer har tiltatt med årene. I dag pøses det på med eksperter av alle slag for å løse alt fra «uro i skolen» til angst og depresjon blant ungdom. Gjennom flere tiår har regjeringer laget handlingsplaner for å løse problemer i det som en gang ble kalt «det klientskapende system».

Resultatet har vært skuffende.

Les også: Slik fikk professor Thomas Nordahl rollen som Osloskolens redningsmann (+)

Den svenske statsviteren Bo Rothstein (2009) sier det slik: «Noe må være grunnleggende feil når et så rikt samfunn med en såpass godt utbygd velferdspolitikk produserer så mange ulykkelige barn og unge».

Konklusjon: Når omfanget av sosiale problemer er så stort, så representerer det «en særdeles ødeleggende sivilisasjonskritikk som burde lede til en grunnleggende revurdering i forskersamfunnet». Her er vi ved et kjernepunkt!

«Uro i skolen» er ikke et nytt fenomen. Et tilbakeblikk på hva både forskere og politikere har skrevet og sagt de siste 50 åra om omfanget av sosiale problemer (i og utenfor skolen), og hvordan disse kunne løses, gir grunn til den typen ettertanke Rothstein etterlyser.

Politikerne var klar over at de ga fra seg politisk styring da de valgte å integrere norsk økonomi i en åpen frihandelsøkonomi (EFTA, EØS). De visste også at dette ville skape store sosiale problemer.

Allerede i 1965 pekte Bratteli på at vi levde i et samfunn med «et vell av sosiale problemer», og at dette hang sammen med «dyptgående forandringer som skjer i meget hurtig tempo». Løftet var imidlertid at man i allianse med forskerne skulle utforme de rette botemidlene for å komme en negativ sosial utvikling i forkjøpet. Distrikts-, arbeidsmarkeds-, struktur-, boligpolitikk – her fantes de nødvendige «redskaper».

I Arbeiderpartiet (Ap) gikk man endog lenger: Etter å ha erklært at vi levde i et samfunn preget av «utilfredshet, menneskelig kulde, konflikter og vantrivsel», og at man ikke hadde klart «å utvikle menneskelige samlivsformer som tilfredsstiller grunnleggende sosiale og psykiske behov» (Prinsipprogrammet, 1969), erklærte Per Kleppe at man ikke kunne nå de sosialpolitiske målsettinger «i et samfunn som er så sterkt dominert av kapitalistiske krefter som dagens Norge er.

Gjennomføringen av vårt sosialpolitiske opplegg forutsetter en ganske dyptgående samfunnsomforming» (1971). Perspektivet hadde støtte i faglige miljøer. Innstillingen fra Sosialreformkomiteen i 1972, hevdet at en analyse av de sosiale problemene måtte bli «en analyse av de strukturendringer som forårsakes av den tekniske utvikling og den økonomiske ekspansjon».

Hovedkomiteen for norsk forskning påpekte (1976) «betydningen av å holde blikket rettet mot de grunnleggende verdispørsmål for livskvalitet og samfunn, og til den verdikrise og verdisøking som preger vår tids kulturelle situasjon».

Troen på at en allianse av politikere og fagfolk skulle ivareta forebyggende hensyn ble imidlertid stadig utfordret: «Den konkurransen som preger skole, arbeidsliv og samfunn i mange industriland, setter mennesker utenfor» (Ap, prinsipprogram, 1981). Dette var problemer som ikke lot seg løse «innenfor rammen av det nåværende systemet med dominerende privatkapitalistiske trekk», som det het.

Paradokset var at politikerne gradvis ga fra seg stadig flere av de politiske styringsredskapene. En åpen internasjonal økonomi tillot ikke konkurransevridende inngrep. I stedet ble det viktig å styrke de faglige styringsverktøyene. «Redskaps»-begrepet kom hyppigere i bruk.

Gassen i bånn og bremsene på! Hvilke redskaper kunne fagfolk stille opp med når problemer (f. eks. frafall i skolene) tiltok? Perspektivet flyttet seg fra verdibaserte/politiske til teknokratiske løsninger, alt mens utfordringene økte: «Vi kan fylle en middels stor norsk by med barn som lid under såkalla ‘alvorleg omsorgssvikt’». Begrepet «The No-Future Generation» ble nevnt. (Førde, 1983).

På 1990-tallet ble problembildet supplert med rapporter om økende vold og mishandling, misbruk av rusmidler, overgrep mot barn, gatebarn, psykiske lidelser, og flere selvmord (St. m. nr. 37, 1992–1993). Store bevilgninger ble stilt til disposisjon for sosialforskning.

EU-motstanderne i Ap ga klar beskjed om at «markedskreftene gir oss et kaldere samfunn, et samfunn med vold, kriminalitet» (T. Giske, 1994). 8 år seinere het det at «stresset, presset og konkurransejaget etter stadig mer materielle goder har gjort store grupper utbrente og utstøtte fra arbeidslivet» (T. Jagland, 2002).

Etter tiår med politiske forsikringer om at «sosiale verdier skal gjennomsyre alt vi gjør», og store bevilgninger til forskning og aksjonsplaner, kan vi slå fast at psykososiale problemer er det helseproblemet som øker mest blant barn og ungdom (se St.m. 39, 2001–2002). Befringutvalget, som utredet barnevernet i Norge (NOU 2000: 12), konstaterte allikevel at «forebyggende virksomhet på oppvekstområdet er et forsømt og undervurdert samfunnsområde».

Aldri har vi hatt mer forskning, flere eksperter, eller større bevilgninger til helse og omsorg, og aldri har vi vært lenger unna idealene om forebygging. I denne situasjonen strides fagfolk.

Gruppe 1 sier: Vi har ekspertisen som skal til for å hindre videre vekst i sosiale problemer. Give us the money and we will do the job!

Gruppe 2 sier: Ikke pålegg oss å løse uforenlige verdikonflikter ved hjelp av innsiktsfull sosial ingeniørkunst.

På vegne av den sistnevnte gruppa sier jeg som Guttorm Fløistad: «Våre grunnleggende behov har alltid vært – og vil bli – de samme. Det er behovet for å høre til, for et nettverk, det er behovet for omsorg og for litt kjærlighet». Kanskje smilefjesdebatten kunne starte der, og spørre hva som hindrer den fagutdannete lærer i å være tett på barna.

Kunne vi starte med en diskusjon om hvordan vi kan bygge demninger mot at krav om konkurranse og effektivitet fullstendig overtar for et danningsideal basert på samarbeid og tid?