Hva er det vi holder på med?

De vil bli statsløse i Iran. Det er en overhengende fare for at Hussein blir arrestert, og torturert.

Hva er det Norge holder på med? Hvorfor brytes oppegående, arbeidsomme, samfunnsnyttige borgere ned i stedet for å integreres? Hvordan kan vi som nasjon akseptere at barn skilles fra foreldre og at mennesker som trenger beskyttelse sendes til fengsel og tortur?

Det har skjedd før, så altfor mange ganger, og det kommer til å skje igjen. Det skjedde med Leila Bayat, Gülizar Tasdemir, og Sorab Abolfathi. Leila fikk komme tilbake til Norge etter at hun beviselig ble pisket i iransk fengsel. Da hadde hun vært skilt fra sin 12 år gamle sønn i over et halvt år. Gülizar fikk sitt vedtak fra UNE omgjort, men for sent. Hun sitter fortsatt i tyrkisk fengsel og kan vente en dom på ti til femten år. Kanskje mer. Sorab er i skrivende stund på flukt fra ny fengselsstraff i Iran etter en runde med varetekt, psykisk tortur og pisking. I Norge lurer familien hans på om de får se ham igjen.

Dette var mennesker som hadde til felles at de flyktet fra landene de be født i, med god grunn, og som håpet at Norge skulle vise dem medmenneskelighet. De jobbet hardt for å være pliktoppfyllende borgere, de betalte skatt, og noen av dem stiftet familie.

Felles er også at de har blitt skilt fra sine nærmeste, noen av dem fra egne barn, på svært traumatiserende måter. Hvordan kan dette være gjeldende praksis? For det er ikke noe enkelttilfelle, det ser heller ut til å være normen.

Og nå er det snart Hussein Hassan Mahmudi sin tur. Han har fått avslag på opphold, tross klare indikasjoner på at han står i fare for å bli fengslet og torturert i iransk fengsel.

Hussein er kurder, en minoritet i Iran uten de samme rettigheter som muslimske iranere. Hussein har vært kritisk til det iranske regimet, han har vært med i en kurdisk opposisjonsgruppe og kjempet for sitt folks rettigheter. Han har oppfordret folk til å demonstrere mot myndighetene. Ikke i nærheten av straffbart i Norge, men det kan være nok til å bli fengslet og torturert i Iran. Spesielt hvis du er kurder.

Da sikkerhetspolitiet fattet interesse for Hussein fryktet han for sitt liv og flyktet. Langs en farlig og krevende rute for å komme seg til et tryggere sted. Han kom seg til Norge. Der møtte han Fatemeh fra Afghanistan. De har to sønner på fem og åtte år. Kjærligheten inntreffer også når det ikke passer.

Hussein har fått et valg. Han kan velge å dra til Iran frivillig med sin kjæreste og deres to norskfødte barn. Men det er ikke et reelt alternativ, for verken kjæresten som er afghansk eller barna vil kunne aksepteres som iranske statsborgere etter iransk lov.

De vil da være statsløse i Iran, uten noen rettigheter. Dessuten er det en overhengende fare for at Hussein blir arrestert, og torturert. Hvilken far vil velge det for seg og sine barn?

Det andre valget er å dra frivillig tilbake til Iran, uten barna og kjæresten. Fortsatt med det samme utgangspunktet, en reell fare for fengsling og tortur. Hvilken far kan velge det? Hvordan kan noen av disse valgene være det beste for barna?

Ved å gi ham disse valgene fraskriver UNE seg ansvaret for familiesplittelse, traumer og konsekvensene av en retur til Iran. Det er hjerterått.

Hussein har bodd elleve år i Norge. Han har ingen fremtid i Iran, verken med eller uten familien sin. Kjæresten Fatemeh er utslitt og utbrent etter mange år med kamp. Hun er syk og klarer ikke jobbe. Hussein får ikke jobbe, han må bare vente på å bli hentet med makt, for å sendes tilbake til landet han flyktet fra. Kan du forestille deg å leve i den frykten?

Norge bryter stadig menneskerettighetene. Denne praksisen må endres, humaniteten må tilbake i norsk asylpolitikk. Hussein Hassan Mahmudi må få bli i Norge med familien sin. Å sende ham tilbake til Iran kan bli fatalt. Trenger vi flere avisoppslag med bilder av rygger med arr etter piskeslag for å skjønne at ikke alle fengsler er som norske? UNE, vi bønnfaller dere, la denne mannen få bli, og hjelp hjem de dere allerede har sendt ut til fengsel og tortur.