Anne Mette Amundsen, pensjonert messepike, har skrevet følgende innlegg på sin egen Facebook-side:
Jeg har sjelden vært så stolt som da jeg fikk æren av å legge ned krans i Halden til minne om falne sjømenn. Helt til en mann kom og ødela øyeblikket med en ubetenksom kommentar. Kransenedleggelsen i Halden er et høydepunkt for meg hver 17.mai. I ukene før årets grunnlovsdag vekslet jeg mellom nervøsitet, stolthet og vantro: Skulle jeg, en simpel messepike, få lov til å holde talen som hedrer mine falne kolleger? Den oppgaven har ingen kvinne hatt før meg. Det gjorde ærefrykten stor.
Det var så mange jeg ville nevne, så mange som aldri har fått den æren de fortjener. Jeg ville fortelle om Margit Johnsen Godøy som fikk tilnavnet Malta-Margit og er Norges mest dekorerte kvinnelige krigsseiler. Hun nektet å bli igjen da kaptein Albert Toft ville spare henne for selvmordskonvoiene til Malta i 1940. «Hvis mine gutter skal dø, vil jeg være der sammen med dem. Det kan ikke være vanskeligere for meg å dø enn det er for dem», sa hun da. Jeg ville fortelle om Fern Sunde som krysset Atlanteren 78 ganger, og om Haldens egen Bertha Olsen som seilte i utenriksfart under andre verdenskrig. Skipet hennes ble torpedert utenfor Kristiansand, og Bertha og ektemannen ble tatt til fange av tyskerne og internert resten av krigen.
Det er mange flere kvinner som burde hatt en hederstittel for sin innsats under krigen. Messepiker og salongpiker som stod last og brast sammen med gutta om bord. Felles for de alle var at de utgjorde en forskjell for livet ombord. Minst 233 kvinner seilte i Nortraships flåte under annen verdenskrig - dette er bare et minimumstall - mange kvinner ble ikke engang registrert i mannskapslisten. Ut fra bilder og sjøforklaringer vet vi at tallet må ha vært mye høyere. 60 av 70 kvinner som mistet livet på havet under krigen seilte i hjemmeflåten. Hjemmeflåten var Norges farligste arbeidsplass der de jobbet i kyst, lokaltrafikk, på ferger og ikke minst hurtigruta. Av alle yrkesgrupper var sjøfolka de som hadde størst tap av menneskeliv under krigen. Anslagsvis 36% av de som var ute og seilte døde på havet. I 1942 innkalte den norske regjeringen i London alle norske kvinner mellom 18 og 40 år som var bosatt i utlandet, til tjeneste. For første gang ble kvinner beordret til krigstjeneste. Både hæren, marinen og flyvåpenet opprettet kvinnekorps.
Hvor mange kvinner som tjenestegjorde er usikkert, men det anslås å ha vært cirka 600 kvinner. Alle disse kvinnene ville jeg hedre på 17. mai. Det var bare minutter til jeg skulle holde talen jeg hadde skrevet og øvd på i ukevis, jeg var nervøs og spent. Ville jeg klare å gjøre dem ære? Ville folk som hørte forstå hvilken takk vi er sjøfolkene skyldig? Det var da kommentaren falt. Den kom fra mannen med mest synlig makt i byen, ordføreren sjøl. Han var blant tilhørerne og ba om å bli pekt i retning av hvem som skulle ha kransenedleggelsen i år. Noen pekte på meg. Jeg trodde han skulle ønske lykke til idet han tok meg i hånda. I stedet så han meg fast i øynene idet han spurte: «Har du vært til sjøs du da? Snekketur til Hvaler, da eller?»
Av alle mine kolleger som har hatt oppdraget før meg, har ingen fått sin fartstid til sjøs trukket i tvil. Jeg vet, for jeg har spurt. Men så var de heller ikke kvinner. Nå vil sikkert ordføreren si at han ikke mente noe vondt med det, at jeg må tåle en spøk. Jeg er vant til både å ta imot og gi sleivspark, er det noe årene til sjøs har lært meg så er det å bli hardhuda. Men dette var ikke tid og sted. Kommentaren var støtende, og den var historieløs. For første gang i mitt liv ble jeg svar skyldig.
Rett før jeg skulle holde talen som betydde så mye for meg, ble jeg tråkka på. Først ble jeg lei meg. Så ble jeg oppildna – aldri før har jeg stått så bredbeint i bunaden. I dagene etter er det sinnet som har vokst mest: For hva er det med menn som tror de kan tråkke på kvinner og kalle det skjemt? Og hvordan er rolleforståelsen når mannen er byens ordfører? Jeg ble forbanna fordi jeg sto der på vegne av flere enn meg selv: Jeg ville hedre kvinner i sjøfarten. I stedet ble jeg avspist med en kommentar som kan sammenlignes med den Ada Hegerberg fikk slengt etter seg da hun mottok fotballens ytterste hederspris Gullballen: «men kan du twerke?» Teksten ble først publisert på forfatterens Facebook-side.
Haldens ordfører Thor Edquist svarer slik på innlegget på Amundsens Facebook-side:
«Hei. Dette kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i. Jeg kom bort til deg etter talen og gratulerte deg meg en flott tale. Var en av de første som gjorde det. Noe jeg også skrev på fb siden min hvor jeg la ut bilde fra talen og skrev at den var flott. For det var den».
I en kommentar under innlegget, skriver han i tillegg følgende:
«Hvis jeg har sagt noe slik, noe jeg ikke kan huske, så beklager jeg det. Jeg spøker mye, men mener aldri noe vondt med noe. Du holdt en av de fineste talene jeg har hørt»