Helga Hjorths «Fri vilje» har blitt heftig debattert etter at den kom ut. Noe som ikke har fått særlig mye oppmerksomhet, er at hun i sin bok benekter søsterens incesthistorie i romanen som er opphavet til Helga Hjorths debut, «Arv og miljø».
Jeg vet ingenting om Hjorth-familiens arvestrid, eller om hva som har skjedd i oppveksten til Helga, Vigdis og de andre søsknene. Det er forståelig at Helga har sin egen versjon av hva som har blitt sagt og gjort, men hva vet egentlig Helga om hva som skjedde med søsteren under oppveksten?
Helga illustrerer med sin roman dessverre noe som skjer i langt flere hjem enn det hjorthske. Når en av foreldrene utøver vold, og det utsatte barnet omsider våger å fortelle om hva som har skjedd (ofte først i voksen alder), må resten av familiemedlemmene velge side: Tror de på den utsatte, eller på den som blir utpekt som voldsutøver? Jeg kjenner en kvinne som leste «Arv og Miljø» da den kom ut, og som sa til meg: «De mekanismene mellom familiemedlemmene Vigdis Hjorth beskriver i sin roman, var nøyaktig de samme som i min oppvekst – bare at jeg ikke ble utsatt for incest, men for fysisk og psykisk vold». Denne kvinnen ble trodd da hun snakket med sin søster om dette i voksen alder, noe som var svært viktig for kvinnen. Foreldrene derimot, både utøver og moren, nektet for slagene – og nekter den dag i dag. For den voldsutsatte er det et ekstra slag.
Mye av dette handler om fornektelse. En mor eller far som har visst at alt ikke var som det skulle, men som likevel ikke tok grep mens barnet fremdeles var et barn, opplever å ha sviktet på helt grunnleggende vis som forelder. Og når foreldre fornekter og fortier – hvordan skal søsken forholde seg til det hele? Barns lojalitet til foreldre er nærmest ubrytelig, og fører pårørende inn i et umenneskelig dilemma. Helga Hjorth har valgt side, jeg skal ikke uttale meg om hun har valgt rett. Mitt budskap er at det koster å stå fram som voldsutsatt. Pårørendes valg av side kan for den utsatte oppleves som en stor tilleggsbelastning. Psykolog Siri Erika Gullestad uttalte det veldig treffende da hun på arrangementet «Om arv, miljø og hvordan vi arver våre foreldre» tirsdag uttale at: «Det største overgrepet (i Arv og miljø) er ikke farens overgrep, men fortielsen fra familien. Det å aldri få sin virkelighet validert og anerkjent – det opplever jeg som det største overgrepet».
Norske Kvinners Sanitetsforening jobber for et samfunn hvor kvinner ikke utsettes for vold. Dessverre møter vi altfor mange som enten har bak seg en oppvekst preget av vold, eller som lever i partnerskap preget av vold. Vi vet at det å være voldsutsatt er nært forbundet med skyld og skam. Romanen til Helga Hjorth minner oss at det er på høy tid å begynne å snakke om skammen til de voldsutsattes pårørende. Vold og overgrep er noe vi aller helst ikke snakker om. Ingen familier vil at naboer, venner og kjente skal få kjennskap til hva som har skjedd bak lukkede dører. Får vi ikke fjernet denne skammen, vil volden få fortsette, og pårørendes valg av side vil fortsette å være en ekstrabelastning for den voldsutsatte.