Huset med det rare i

First House bør snart vurdere å hyre inn profesjonell omdømmehjelp.

«For å lykkes er det ikke nok å være synlig for sine viktigste forbindelser. Den må oppfattes som relevant og attraktiv å bygge relasjoner med. Og den må være i stand til å ivareta sitt gode navn og rykte.»

First House, på byråets nettsider.

First House tar markedsandeler og vokser jevnt og trutt. Men når det gjelder omdømme og merkevare, er det lite som går riktig vei. Byrået, som blant annet lever av å styrke kundenes anseelse, har i løpet av dette året opplevd at kunder og partnere som mer eller mindre frivillig detter ut av skapet og blir assosiert med selskapet, flakker febrilsk med blikket. For et PR-byrå er det å slite med omdømmet like ille som det er for et hagesenter å bli invadert av brunsnegler.

Det må være ekstra sårt for PR-byrået at en av deres egne babyer, den politiske festivalen Arendalsuka, ikke lenger vil ha noe med sine opphavsmenn å gjøre. Det var visstnok First House-boss Per Høiby i egen person som kom på ideen med Arendalsuka. Hans partner i PR-byrået, Leif Monsen, sitter i programkomiteen. Som en slags takk for alt har logoen til First House tidligere prydet både nettsider og trykt materiell. Men i år ble ikke FH-logoen ansett som noen pryd lenger. Fylkesmannen i Aust-Agder, tidligere SV-topp Øystein Djupedal, sørget for å få den fjernet.

Mest interessant er Djupedals begrunnelse. Til VG sa han: «Da vi i sin tid satte First House-logoen på materialet vårt, hadde jeg aldri i min villeste fantasi kunnet forestille meg verken all den negative omtalen selskapet har fått, eller at det skulle kunne så tvil om Arendalsukas integritet og uavhengighet». Overfor Fædrelandsvennen kaller han First House-logoen «en belastning».

Eksempelet er det beste på omdømmeproblemene First House har rotet seg inn i. Men ikke det eneste. I First House snakker de gjerne om «Den store historien» når de skal selge sine ideer til potensielle kunder. På PR-byråets blogg forklarer partner og seniorrådgiver Jan-Erik Larsen det slik: «God kommunikasjon er å gi næring til de rette assosiasjonene. Tenk på det som en systematisk og tidkrevende jobb hvor vi henger bilder på knagger i hodene til alle de som er viktige for oss. Gjør vi det rett, blir disse bildene til den rette filmen om oss».

Det siste året har vist at First House sliter med «den store historien» om seg selv. Det spørs om bildene blir til den rette filmen, for å låne Larsens begrepsbruk.

Da Dagens Næringsliv avslørte at den tidligere styrelederen i gruveselskapet Intex, Jan Vestrum, hadde kjøpt inn tjenester fra First House for drøye 430.000 kroner, blant annet for tørrtrening til Dagsnytt Atten, var Intex raskt ute. Med store bokstaver forsikret selskapet at de ikke hadde noe som helst med saken å gjøre, og at Vestrum pent måtte bla opp selv. Dag og Tid har skrevet om Asker kommunes innkjøp av First House-tjenester for å påvirke valg av trasé for E18. Ordfører Lene Conradi var ikke sen om å forklare at de slett ikke hadde fulgt alle rådene de hadde fått. Spesielt ikke de som gikk ut på å undergrave tilliten til meningsmotstandere. I januar kunne Ahus fortelle til Dagsavisen at de hadde sagt opp en avtale med First House etter at selskapet hadde fakturert dem for 1,9 millioner kroner for kommunikasjonsbistand. Det kriserammede sykehuset måtte kutte kostnader. De kom fram til at det klarte seg med de seks kommunikasjonsrådgiverne som allerede var ansatt. Da First House - etter alt å dømme feilaktig - ble anklaget for å jobbe for kinesiske interesser, førte selskapets strenge hemmelighold av kundelistene til at deres dementier ikke ble så bunnsolide som de ville ha vært med større åpenhet.

Kommunikasjonsbransjens problematiske sider blir ekstra trøblete, for ikke å si skadelige, når den opptrer i tospann med demokratiske institusjoner og offentlig forvaltning. Dette er organer som er laget for å jobbe for fellesskapets interesser. Enten det er en liten kommune, et sykehus, et direktorat eller et departement. De er en del av det finjusterte maskineriet som er konstruert for at folkeviljen skal kunne omsettes i praktisk politikk, forhåpentligvis til beste for landets innbyggere. Kommunikasjonsbyråer er ikke skapt for å tjene allmenne interesser, men særinteresser.

Når to systemer med så ulike «forretningsideer» og eksistensbegrunnelser finner sammen, må det skape gnisninger. Den enkleste måten å løse problemet på, er å kutte kraftig ned på bruken av ekstern konsulentbruk i offentlig sektor. Et minimumskrav må være å sikre full åpenhet om alle forhold.

Åpenhet og innsyn fører til kritikk og ubehagelig søkelys. Men offentlige innkjøp må kunne kontrolleres av en informert offentlighet, av den enkle grunn at det dreier seg om dine og mine skattepenger. Kunnskap om pengebruken sørger ideelt sett for at den blir mer nøktern og ansvarlig. Det kan være ubehagelig for dem som blir tatt med hendene i honningkrukka, men det er en lav pris å betale. I lengden vil det også gagne kommunikasjonsbyråene.

Når First House innbitt insisterer på sekretesse, skapes et inntrykk av at noe ikke tåler dagens lys. Det inntrykket smitter, fortjent eller ikke, over på de delene av virksomheten som er mer harmløse. Når First House nå opplever at deres navn er belastende, og at aktører som er sitt omdømme bevisst ikke ønsker å assosieres med dem, har de seg selv å takke. Det var naivt å tro at det kunne gå i lengden å blande seg så langt inn i offentlig forvalting og politikk, og samtidig insistere på et massivt hemmelighold.

Jeg kunne sikkert fakturert dette med et femsifret beløp om jeg var kommunikasjonsrådgiver, men First House skal få det for løssalgsprisen til 25 kroner: Når det er så tett og klamt inne i et rom at man ikke får puste, er det lurt å åpne døra og lufte ut.