Hundre års hemmelighold

Utvidet taushetsplikt for Koronakommisjonen vil føre til at befolkningen nektes alminnelig åpenhet.

Når den uavhengige Korona-kommisjonen nå skal evaluere myndighetenes håndtering av pandemien, bør det trekkes lærdom fra åpenheten fra forrige gang landet var i en krisesituasjon. Dessverre ser vi lite av det i et ferskt lovforslag fra Justis- og beredskapsdepartementet, som ønsker at kommisjonens taushetsplikt skal gjelde i hele 100 år.

Det er oppsiktsvekkende.

Det er viktig at Koronakommisjonen får et godt grunnlag for å gjennomgå covid-19-utbruddet. Vår felles målsetting må være at dette offentlige organet kan komme med nyttige anbefalinger for å bedre fremtidig beredskap og krisehåndtering. Det er derfor et klokt grep å foreslå en egen lov for informasjonstilgangen til kommisjonen.

For å kunne utføre oppdraget, vil kommisjonen ha behov for informasjon som kan omfatte taushetsbelagte opplysninger. I den nye loven skal det fastsettes hvilke regler som da skal gjelde.

Dermed trår departementet til med et forslag om hele hundre års hemmelighold: Informasjon som ellers hadde blitt offentlig etter 60 år, kan først bli kjent 40 år senere.

Det er et grunnleggende prinsipp at taushetsplikt faller bort etter en bestemt tid.

Begrunnelsen for plikten svekkes naturligvis med årene, og befolkningens behov for informasjonen gis i stedet større gjennomslag. Når den alminnelige regelen er at taushetsplikt om personlige forhold, samt drifts- og forretningshemmeligheter, bortfaller etter 60 år, burde imidlertid det logiske forslaget ha vært at kommisjonen ble pålagt en like streng taushetsplikt som den som har gitt dem disse opplysningene.

For at Koronakommisjonen skal få tilgang til informasjon som er relevant og nødvendig for å oppfylle deres mandat, kan ikke departementet «for sikkerhets skyld» legge på 40 år med taushetsplikt.

Taushetsplikten endrer selvfølgelig ikke karakter når den kommer i kommisjonens hender.

Forslaget utfordrer ikke bare tilliten til kommisjonen, men befolkningen nektes den alminnelige åpenheten som vi ellers har. Det skjer på et samfunnsfelt av høy allmenn interesse, og blir nødvendigvis et praktisk problem i journalistenes fremtidige arbeid.

Også etter den forrige store krisen i landet vårt ble det nedsatt en kommisjon. Gjørv-kommisjonen etter 22. juli beskrev da forvaltningens vidtgående taushetsplikt som en «forsiktighetskultur blant de ansatte».

Myndighetene burde ha lært av dette nå.

Flere har tatt til orde for å senke grensen for når taushetsplikten bortfaller. Arkivlovutvalget foreslår en passende tidsgrense for taushetsbelagte personopplysninger burde være 10 år etter personens død, slik det er i Danmark. Til og med det konservative og lite offentlighetsvennlige Forvaltningslovutvalget ønsker at grensen for slike opplysninger fastsettes til 20 år etter dødsfallet. Forslaget om å forlenge taushetsplikten til 100 år, er med andre ord i strid med rettsforståelsen ellers i samfunnet.

Dessverre føyer dette seg inn i en praksis med en for streng forståelse av taushetsplikten under covid-19-utbruddet. Journalister har slitt med å få innsyn under pandemien, og taushetsplikten har vært brukt som et påskudd for å holde tilbake viktig kunnskap og stenge for fri samfunnsdebatt.

Den mest hensiktsmessige reguleringen må være at taushetsplikten til Koronakommisjonen og andre som utfører tjeneste eller arbeid for utvalget, bortfaller etter de samme prinsippene som avgiveren av de taushetsbelagte opplysningene er underlagt. På denne måten kan vi også bære med oss den åpenhetsholdningen som samfunnet vårt sto opp for etter forrige krisesituasjon.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.