Hullet etter 22/7

Fortsatt er forskning på rasisme, islamofobi og høyreekstremisme neglisjert.

Det forskes på pårørendes helse etter 22. juli. Det forskes på Breivik i et psykoanalytisk perspektiv. Og det forskes på kirkens rolle i sorgprosessen. Men forskere som vil belyse høyreekstrem ideologi, sliter med å finne finansiering. I tillegg står de eneste forskerne på feltet i fare for å miste jobben, fortalte Klassekampen i går. Ubegripelig.

Da det smalt i Grubbegata, forberedte vår debattredaksjon en serie med kronikker om 11. september. Tiåret skulle oppsummeres med analyser av fundamentalisme, sivilisasjonskonflikt og religiøst fundert terrorisme. Vi kunne mye. Temaene var blitt debattert og forsket på fra alle tenkelige innfallsvinkler. Derfor var vi totalt uforberedt på at angrepet skulle komme fra den islamofobe, voldelige høyresiden. Det føltes som om vi hadde kjempet med den forrige krigens våpen og tapt grundig. Dagsavisens 11. september-serie ble avlyst og erstattet av kronikker om tankeuniverset til den norske massemorderen.

Fortsatt er forskning på rasisme, islamofobi og høyreekstremisme neglisjert. Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet gir midler til forskning på jihadisme, mens Justisdepartementet ikke gir tilsvarende midler til forskning på høyreekstremisme. Øystein Sørensen og Bernt Hagtvet har gitt verdifulle bidrag i form av boktitler som «Ideologi og terror» og «Høyreekstremisme», men initiativene er private og forskermidlene minimale. Det er som om vi ikke greier å håndtere to trusselbilder samtidig, som Lisa Bjurwald påpeker i boka «Europas skam».

Forskning og formidling er samfunnets fellesansvar. Kunnskap om 22. juli er viktige verktøy for å forhindre tilsvarende angrep i framtida, men for mange som fortsatt streber etter å forstå hva som faktisk hendte og hvorfor, ligger en viktig del av svaret hos høyreekstremisme-forskerne. De burde få statsstipendiater og St. Olavs Orden «for samfunnsnyttig innsats», ikke stå i fare for å bli arbeidsledige.