Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har bestilt skolebidragsindikatorer fra SSB. Hva i all verden er det? Kunnskapssenter for utdanning forklarer skolebidragsindikatorer som «en betegnelse som varehandelen bruker for å angi den ekstra verdien (eller nytten) en selger kan tilføre et produkt før produktet er hos kunden». Altså moms. Navnet er også misvisende. Tallene viser ikke hva skolen har bidratt med. SSB sier selv at det en kan lese ut av tallene er begrenset. At de ikke sier noe om skolens evne til å ivareta andre, viktige deler av skolens oppdrag eller hvilke faktorer som er årsaken til høy eller lav score. At for å finne ut hvorfor noen skoler gjør det bedre enn andre kreves helt andre data og analysemetoder. Og at de ofte ikke kan skille skoler fra landsgjennomsnittet.
Skolemoms ble i hovedsak utviklet av amerikaneren William Sanders, en statistiker og konsulent innen jordbruk og industri. Uten noen gang å ha vært i et klasserom konkluderte han med at «læreren er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring». Det er en grov overforenkling og direkte feil. Læreren er en viktig faktor inne i selve skolebygget, men andre faktorer utenfor skolebygget betyr mye mer for elevens læringsutbytte. Sanders hevdet også at «effektive lærere virker å være effektive med elever på alle nivå, uansett sammensetningen i klassen». Denne drømmelæreren har Høyre forsøkt skape. Men han finnes ikke. For lærernes resultater går opp og ned år for år avhengig av hvilke elever læreren har, hvor de kommer fra og hva de tar med seg til klasserommet. Sanders fremmet òg et skremmebilde. Det motsatte av skolemoms var å «bruke mer penger og la lærerne bruke sin egen profesjonalitet». Dette var, ifølge Sanders, «å la det skure og gå».
Tanken bak skolemoms er å sammenligne resultatene til elever på to ulike tidspunkt og slik finne ut hvem som har lært mest og hvem som har lært minst. Den politiske konsekvensen er rangering av skoler og kommuner der en ansvarliggjør de med dårlig resultat. De må bli flinkere, helst ved å føre Høyres skolepolitikk.
Problemet er at slike mål på kvalitet åpner for misbruk av tall. I USA ble misbruket så ekstremt at American Statistical Association (ASA), verdens ledende organisasjon av statistikere, rykket ut og understreket at skolemoms ikke kan slå fast at det er undervisningen ved skolen som er årsak til gode eller dårlige resultater. ASA påpeker at bare en liten del kan tilskrives lærerne (1–14 prosent), i noen tilfeller altså så lite som 1 prosent. Resten er andre faktorer som i stor grad ligger utenfor skolens kontroll.
Misbruket i USA er en bieffekt av testbasert ansvarliggjøring, som også er sentralt i Høyres skolepolitikk. Derfor vil Høyre eksportere sitt sprukne skolefyrtårn, Osloskolen, til resten av landet. I Høyres nye utkast til partiprogram står det at: «Det er for store forskjeller i kvalitet og resultater mellom kommunene». Høyres løsning er at «alle skoleeiere må ha gode systemer for kvalitetssikring, kvalitetsutvikling og kvalitetskontroll. Hensikten med all kartlegging i skolen må være å øke skolens bidrag til den enkelte elevs læringsutbytte». Problemene med dette står i kø: En ser kvalitet som identisk med elevenes målbare læringsutbytte. En måler penger brukt på skole mot testresultat for å undersøke effektivitet. Og en isolerer skolen fra samfunnet og ser bort fra alle de myriader av faktorer som gjør at skoler er forskjellige. Under dette ligger grunnproblemet i Høyres skolepolitikk: Testbasert ansvarliggjøring gjør prøveresultat til noe de voksne i skolen skal konkurrere om. For Høyres «aktive skoleeierskap» krever styring etter, og konkurranse om testresultat. Både i Osloskolen og i USA har det hatt en rekke bieffekter. Det fører til innsnevring av pensum, skolevegring, korrumpering av tester, at læreplanen ikke styrer undervisningen, til ressursstyring mot elever en enkelt forbedrer testresultatene til. At de mest ressurskrevende elevene, de aller svakeste som trenger mest hjelp og oppfølging, i større grad ikke får den hjelp og oppfølging de burde fått. Og til slutt at en sender den korrumperte styringsinformasjon oppover i systemet, noe som kan gi høyrisikostyring av skolen. Dette er allment kjent. Bortsett fra i Høyre da. Der tror en ennå at livet i skolen er moms, at en kan regne ut hva som er bra i klasserommet med en skolebidragsindikator og at det «aktive skoleeierskapets» testbaserte ansvarliggjøring er det motsatte av «å la det skure og gå». Derfor vil de ansvarliggjøre skolen for forskjeller skolen ikke kan gjøre noe med. Det er uansvarlig av Høyre, det er kunnskapsløs kunnskapspolitikk og det er ikke noe å gå til valg på til høsten.