Høyreradikale fiendebilder

Ord kan medvirke til å skape ­­omstendigheter der frykt og aggresjon lett blir resultatet.

De høyreradikale innvandringsmotstanderne hevder til stadighet at deres ytringer enten blir forsøkt taushetsbelagt eller gjort til gjenstand for en såkalt demonisering. I beste fall er dette uttrykk for en betydelig overdrivelse. Skulle det være noe riktig i påstandene, har det lite å gjøre med at kritikk av den rådende innvandringspolitikken ikke aksepteres. Snarere dreier det seg om reaksjoner på at innvandringsmotstanderes utsagn og synspunkter ofte bidrar til å skape et fiendebilde av innvandrere i sin alminnelighet og muslimer i særdeleshet.

Denne problemstillingen ble nylig aktualisert gjennom Anders Hegers kritiske bemerkninger (Dagsavisen 01.10.11) til den danske, kristen-konservative filosofen Kai Sørlanders «Efter 22/7», en artikkel som for en tid tilbake ble publisert på nettstedene document.no og rights.no (23.09.11). Måten Sørlander her formulerte seg på kunne lett fortolkes som et forsøk på å fremme en nærmest apologetisk innstilling til Anders Behring Breivik. Høyreradikale innvandringsmotstandere rykket raskt ut og påpekte at filosofen hadde understreket at ansvaret for massedrapene og terroren alene hviler på Behring Breiviks skuldre. Det siste bør likevel ikke ta oppmerksomheten bort fra Sørlanders antydninger om at en angivelig demonisering av innvandringspolitikkens kritikere var en foranledning til Behring Breiviks fatale handlingsvalg, og at «fortalerne for den liberale og multikulturalistiske indvandringspolitik» dermed bør gis et slags indirekte ansvar.

De repetitive påstandene om at innvandrerkritiske synspunkter til stadighet fortrenges av en såkalt politisk korrekt elite har knapt noen dekning i virkeligheten. Høyreradikale innvandringsmotstandere mottar stipender for å publisere bøker om emnet, de deltar i debatter i radio, TV og aviser, de har støtte i et av de største politiske partiene i landet og de er representert ved en stiftelse som mottar statsstøtte for å bedrive sin daglige agitasjon mot innvandring. Det er dessuten mye som taler for at høyreradikale innvandringsmotstandere selv er blant de fremste bidragsytere til det Sørlander oppfatter som en irrasjonell og fordomsfull debatt om innvandring og såkalt multikulturalisme. Ord dreper ikke, anfører de høyreradikale. Sant nok. Det man likevel ser bort fra er at ord kan medvirke til å skape omstendigheter der frykt og aggresjon lett blir resultatet. For enkelte toneangivende krefter blant de høyreradikale innvandringsmotstanderne fremmer etter mitt syn en hatsk og fiendtlig innstilling ovenfor innvandrere.

En av de mest sentrale aktørene når det gjelder produksjon av fiendebilder er Human Rights Service, og ytringer på denne stiftelsens hjemmeside (www.rights.no) kan godt tjene som eksempel. Der kan man blant annet lese at folk med somalisk og pakistansk bakgrunn «... tråkker oss nordmenn nedover og nedover» (22.09.11). Informasjonsleder Hege Storhaug har nylig hevdet at de 11 representantene med innvandrerbakgrunn i Oslo Arbeiderpartis nye bystyregruppe ikke har andre formål med sitt politiske engasjement enn å sikre egne etniske interesser, i motsetning til de norske representantene som uselvisk skal være opptatt av å bygge sivilsamfunn og nasjonalt fellesskap (16.09.11). Til grunn for slike betraktninger ligger åpenbart en forestilling om at folk med bakgrunn i land utenfor Europa skal være bærere av en «stammekultur» (16.09.11) og at deres tanke- og handlemåter er omsluttet av tradisjonelle begreper om mannlig ære der solidaritet med familie og slekt har forrang foran lojalitet til staten og storsamfunnet (12.09.11). Her tydeliggjøres hvordan spesielt ikke-vestlige innvandrere framstilles gjennom et knippe stereotypier og fordommer. Variasjoner som knytter seg til generasjonsforskjeller, klasse og utdanning, geografiske opprinnelse, kultur og religion, politisk orientering, moderne livsstils­valg, årsaker til migrasjon, grad av integrasjon osv. blir gjort til noe irrelevant. Dersom man tar denne dogmatiske virkelighetsoppfatning som Human Rights Service er talerør for på alvor, tegner det seg et bilde der innvandreres «kultur» dypest sett ikke kan forandres. I sin essens overføres den uendret fra generasjon til generasjon. Som «bevis» på det siste anfører Hege Storhaug en episode der en såkalt tredjegenerasjons pakistansk innvandrer ga uttrykk for en oppfatning om at hunder (i dette tilfellet Storhaugs egen) representerer noe urent (03.10.11).

De høyreradikale innvandringsmotstanderne har som disse eksemplene illustrerer en tendens til å redusere innvandrere til marionetter for det som oppfattes å være deres kulturelle og religiøse bakgrunn. Individuelle og gruppemessige forskjeller kan bare forstås som variasjoner over det samme kulturelt og religiøst betingede sinnelaget. Om dette sinnelaget blir det sagt at det bryter grunnleggende med såkalte vestlige idealer om individuell frihet, demokrati og nasjonal solidaritet. På denne måten framstilles ikke-vestlige innvandrere som om de verken har moralsk vilje eller kulturell evne til integrasjon. Innvandrere er ikke noe mer enn representanter for en ensartet, uforanderlig og truende masse. Ethvert avvik fra en autoritær og til dels reaksjonær forestilling om hva det vil si å være norsk fungerer som et tegn på at innvandrere utgjør velferdsstatens, demokratiets og den individuelle frihetens eneste fiende.

Dessverre er det mye som taler for at disse eksemplene er representative for store deler av den høyreradikale innvandringsmotstanden. Bruken av brede generaliseringer, samt essensialiseringen av kultur og religion, skaper et bilde av ikke-vestlige innvandrere og muslimer som grunnleggende annerledes en «oss» nordmenn. Etter min oppfatning tar Sørlander og hans meningsfeller feil. Det er i første rekke de høyreradikales enøyde og lite sannferdige agitasjon som forhindrer rasjonell meningsutveksling om temaer som angår innvandring og flerkulturalitet.