Høyre og Ap river sosialdemokratiet opp med rota

Y-blokka og Høyblokka er ett, og samspillet dem imellom er selve poenget med verket. Derfor gir det ingen mening å rive kun én av dem.

Arkitekt Erling Viksjø utarbeidet sitt forslag til nytt regjeringskvartal i årene etter andre verdenskrig. Selv hadde han sittet på Grini det siste krigsåret og unnslapp med nød og neppe deportasjon.

De forente nasjoner ble etablert umiddelbart etter krigen, fundert på en visjon om at samarbeid og felleskap mellom nasjonene var det som kunne forhindre en ny, tredje, verdenskrig. I sitt vinnerforslag lot Viksjø seg inspirere av UNESCO-bygget i Paris og FN-bygget i New York. At han lot dem smelte sammen til en helhet, var ikke tilfeldig.

Arbeiderpartiets velferdsprosjekt, anført av «landsfaderen» Einar Gerhardsen, hadde også et uttalt mål om samarbeid på tvers av fraksjoner: enighet om veien videre mellom de ulike politiske partiene var et viktig element i gjenoppbyggingen av landet.

Arbeiderpartiet forfektet et teknokratisk verdenssyn der ministre skulle velges fordi de kunne sitt fag, i motsetning til yrkespolitikere som bare kunne ledelse. Vitenskap og utdanning utgjorde bærebjelkene i velferdsprosjektet, og det Y-formede UNESCO-bygget i Paris reflekterte disse idealene godt – UNESCO er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon.

Y-blokka og Høyblokka er ett, og samspillet dem imellom er selve poenget med verket. Derfor gir det ingen mening å rive kun én av dem. Byggeplanene til regjeringen tar det hele ett steg videre: Ikke bare rives Erling Viksjøs Gesamtkunstwerk fra hverandre, men bygget som reises i dets sted, symboliserer selve motsatsen til sosialdemokratiet.

Med dette bakteppet er det påfallende at det er nettopp fagkunnskapen som ignoreres når man går inn for å rive Y-blokka. Enkelte rive-ivrige gjemmer seg bak påstander som at betongarkitekturen er menneskefiendtlig og gir assosiasjoner til autoritære statsmakter. Konspiratoriske strømninger vil helst utslette alt som lukter av elitisme, globalisme og «multikultur». Det er derimot noe ganske annet som virker å være den viktigste grunnen til at Høyre og Arbeiderpartiet nå ønsker å rive Y-blokka: Et nytt høyreist signalbygg i glass og stål er kapitalismens uniform. Den slags kler de storslåtte vyene om innovasjon, økonomisk vekst og oljerikdom vesentlig bedre enn alvorstung betong.

Internasjonale og nasjonale tungvektere, kunstnere, historikere, arkitekter, riksantikvar, byantikvar, Fortidsminneforeningen m.fl. har argumentert for bevaring, men den plagsomme kunnskapen feies enkelt til side når den ikke passer de økonomiske kalkylene. På regjeringens vektskål veier en mastergrad i ledelse fra BI tyngre.

Det påstås ofte at betongarkitekturen er noe kun kunstere og akademikere forstår seg på. Kanskje er det noe i det: Regjeringskvartalet samler ikke det brede lag slik Gullrekka og Melodi Grand Prix makter. Allikevel er det verdt å påpeke i hvilken grad det strekker seg i møte med oss. Kunsten i Regjeringskvartalet er ikke glorifiseringer av makthavere og stat, men avbildninger folket selv: fiskere, barnelek og dyreliv. I Hannah Ryggens billedvev, «Vi lever på en stjerne», flettes gamle håndverkstradisjoner og moderne, dekorativt billedspråk sammen. Naturbetongen benytter elvestein fra Hønefoss, og graveringen – direkte utført i fasadematerialet – er inspirert av treskåret ornamentikk fra norske stavkirker.

Viksjøs tegninger og modeller, samt eldre fotografier fra Regjeringskvartalet, viser et byrom som var åpent og tilgjengelig. Faktisk kunne ferielystne nordmenn på 70-tallet benytte seg av NSBs reisebyrå i Y-blokkas vestibyle. At Regjeringskvartalet gradvis har blitt mer utilgjengelig, og nå endelig helt lukket, skyldes andre faktorer enn arkitekturen.

Det er tragisk at den offentlige debatten nærmest alene har fått lov til å handle om Picassos utsmykning. Om Fiskerne nå blir hengende som pyntegjenstand på Høyreregjeringens signalbygg, er ikke bare Erling Viksjøs livsverk jevnet med jorden. Det er også blottet for all sin symbolske betydning.