TAR AVSTAND: Kjell Ingolf Ropstad (KrF) har fått en tøff start som barne- og familieminister etter at hans utsagn om abort og hans menighetstilknytning har fått kritikk. FOTO: FREDRIK HAGEN/NTB SCANPIX

Homofobi møtt med et smil

Smil. Snakk om respekt og raushet. Da slipper du å ta et oppgjør med religiøse grupper som tror at homofili kan helbredes.

Et menneske skuer utover brusende vann. Lyn og torden. Begynnelsen. Så kom synden. Bilder av strippeklubber, lysende neonskilt. Det klippes rett til en «fem på gata»-sekvens, med spørsmålet «Blir man født homofil?»

Dette er åpningssekvensen i en video på nettsiden til Til Helhet, nettverket som tilbyr hjelp til personer med «uønsket seksuell orientering» eller «uønskede følelser». Til Helhet har inntil denne uka vært tilknyttet Misjonskirken Norge, der Oslo Misjonskirke Betlehem, er med. Betlehem er trossamfunnet til den nye barne- og familieministeren vår, Kjell Ingolf Ropstad (KrF).

Kritikken mot Ropstad: Når kritikk blir hat og uenighet blir mobbing, er det fare på ferde

Kristen-Norge er mangfoldig. Vi som ikke er del av dem har begrenset innsikt i hva som foregår i ulike frimenigheter. Og en ting er hva som sies offentlig eller hvordan menighetene presenterer seg skriftlig. En annen ting er stemningen, normene og det usagte i et menighetsmiljø.

Etter å ha tilbrakt seks år av mitt liv på en kristen skole med elever og lærere fra flere ulike frimenigheter, er det de uskrevne reglene jeg husker best. Jeg husker hvordan homofili ikke var et tema, annet enn fra et knippe eldre lærere som forfektet et syn skolen neppe ville ha fremmet i den offentlige debatten. Jeg husker et miljø med smilende, inkluderende mennesker som tok deg aller best imot dersom du ikke avvek mer enn noen millimeter fra det som var normen. Og jeg husker alle oss som endte opp litt på utsiden av kjernemiljøet, fordi vi stilte spørsmål, og kanskje kledde oss og oppførte oss litt annerledes. Det gikk stort sett greit, så lenge de vanskelige temaene ble unngått, som homofili, sex før ekteskapet eller rus. For at en boble ikke skal sprekke kreves kattemyke bevegelser.

Kanskje kom det uventet på ham at noen ville undersøke hva slags menighet han og hans politiske rådgiver og en av to statssekretærer går i. Men Kjell Ingolf Ropstad var i hvert fall raskt ute med en kommentar til Klassekampens oppslag i helgen. «Jeg tar avstand fra arbeid med seksuell reorientering. Jeg er barne- og familieminister for alle barn, uansett legning og for alle familieformer. Folk må selv bestemme hvilke liv de ønsker å leve og med hvem», skrev Ropstad. Da tenkte han kanskje saken var ute av verden?

Tirsdag kom Misjonskirken Norge med en pressemelding der de opplyste om at de nå trekker seg ut av Til Helhet. Dette skulle visst ha vært gjort i 2016, men medieoppslagene gjorde dem oppmerksomme på at det ikke hadde skjedd. Så da er alt greit?

Det bør ikke være så enkelt. Selv om Ropstad sier han tar avstand fra Til Helhets arbeid, og selv om han sier at folk selv må bestemme, er det noe som skurrer. Som er litt halvhjertet. Hvis arbeidet med seksuell reorientering er noe han tar avstand fra, har det vært viktig for ham at Misjonskirken Norge avslutter samarbeidet med Til Helhet? Det vet vi ikke, for Ropstad veier sine ord, og sier lite. Altfor lite. Men han smiler mye, det skal han ha.

Da han fikk spørsmål om han ville gå i det årlige Pride-toget for homofiles rettigheter, sa han nei. Ropstad har ikke behov for å gå i toget, selv om han sier han vil slåss for alle familieformer. Man kan vise med ord og handling menneskers rett til å være seg selv, sa han til NRK forrige uke. Ord og handling, ja.

Pride-toget: Jeg liker heller ikke å gå i tog, Ropstad

Den amerikanske videosnutten som Til Helhet bruker på sine nettsider, har intervjuer med personer som er blitt «helbredet», og med fagfolk som mener det kan bevises at homofili ikke er medfødt, men konsekvens av opplevelser i barndommen. Legningen kan være resultat av at man har sett en pornofilm eller opplevd overgrep, sies det.

Oslo Misjonskirke Betlehem har lagt ut det de kaller en presisering på sine nettsider etter Klassekampens sak. Der siteres hovedpastor Erik Andreassen slik: «Til Helhet har en måte å snakke og tenke om homofili på som jeg syns er vanskelig. Både homofile og heterofile har behov for veiledning». Betlehem-menigheten vier kun heterofile par fordi det er det de mener Bibelen gir dem autoritet til, men de understreker at homofile er velkomne i menigheten. Hvor velkomne homofile føler seg, er en annen sak.

Andreassens og Ropstads uttalelser befinner seg langt unna det man kan kalle et oppgjør. Kanskje velger de disse ordene fordi de ønsker å være respektfulle, ikke overfor homofile, men overfor dem som har en oppfatning om homofile. Tros- og tankefriheten blir så viktig at man lar fordømming få pågå, med den lavmælte responsen «tar avstand fra» og «jeg synes det er vanskelig».

Det reageres sterkt når oppfatninger om at homofili er noe feil avdekkes i religiøse miljøer. Men kristne miljøer slipper ofte så altfor billig unna. Når de som er i miljøene selv ikke tar et oppgjør utover at de tar avstand når offentligheten presser det fram, vil det ikke skje noen endring. At Misjonskirken Norge glemmer et vedtak om å melde seg ut av et homofiendtlig nettverk tyder på at det kanskje ikke har vært en viktig sak for dem.

Vi kunne smile til hverandre og være uenige på min gamle skole. Men under overflaten var det vonde følelser for mange. Det kom ikke fram. Det er nemlig ganske vanskelig å ta et oppgjør med noen som smiler til deg og sier de skal akseptere deg, selv når mye tyder på at de egentlig ikke gjør det.