Hjernevask 
på jobben

Coaching er utbredt i norsk arbeidsliv, både som lederstil og personlig veiledning. Det kan være et gode, men også ren hjernevask.

I et kapitalistisk samfunn er alle fri til å selge sin arbeidskraft til høystbydende. Både arbeidstaker og arbeidsgiver har felles interesse av at kontrakten baseres på mer enn ren økonomi. Mennesker ønsker seg arbeid som gir identitet, selvrespekt, utvikling og en følelse av å bidra i samfunnet. Arbeidsgiveren ønsker seg entusiasme og innsatsvilje på vegne av organisasjonen.

Det mentale fellesskapet mellom organisasjon og medarbeider er skjørt. Arbeidsgiversiden manes til skepsis overfor arbeidstakere. Arbeidstakerne kan legge skillet mellom arbeid og kapital til grunn for tanker om klassekamp. Begge parter krever ulike former for kontroll for ikke å bli lurt. Kontrollformene er oftest begrenset til rene kontraktsforhold. Det tradisjonelle stemplingsuret kontrollerer arbeidstid mot utbetalt lønn. Produktivitet, kvalitet og salg er andre former for kontroll. Tariffavtaler, fagforeninger og lovverket gir arbeidstakerne muligheter til motkontroll. Alt innenfor avtaleverket.

Men hva med forhold utenfor kontrakten? Kan arbeidsgiver kontrollere medarbeidernes virkelighetsoppfatning gjennom psykologiske påvirkningsteknikker som coaching eller coachende lederstil? Personlig veiledning kan være et gode, men lar seg utnytte til kontroll.

Forfatteren Barbara Ehrenreich har tatt et knallhardt oppgjør med hvordan krav til «positiv tenkning» har underminert amerikansk arbeidsliv. Nestoren i organisasjonspsykologi, Edgar Schein, sier rett ut at hvis en coach rapporterer til medarbeiderens sjef, er det ikke coaching, men hjernevask.

Ledelse skaper oppslutning ved å mobilisere felles verdier, ikke ved hjernevask. Norsk arbeidsliv har levd godt med fri meningsutveksling i mange år. Dette er en uvurderlig verdi som kan mobiliseres av modige ledere som ønsker robuste og tilpasningsdyktige organisasjoner.