Torsdag gikk stortingsdirektør Ida Børresen av. Den siste byggesprekken felte henne. Det var ikke noe stort offer. Hennes åremål utløper 30. april og hun hadde allerede gitt beskjed om at hun ikke kom til å søke forlengelse. Byggmesteren, stortingspresident Olemic Thommessen, burde ha slått følge med direktøren. Det gjør han ikke. Han opplever, som han sier, «å ha tillit i presidentskapet».
Det er en opplevelse han ikke deler med så mange. Omtrent halve Stortinget stemte i høst mot å gjenvelge ham som stortingspresident. Dermed brøt Stortinget med prinsippet om at presidenten gjenvelges praktisk talt enstemmig. Stortingspresidenten har neppe tillit i befolkningen. Det norske folk stiller seg helt uforstående til at prisen på Stortingets byggeprosjekt i Prinsens gate har økt fra 1,1 milliarder til 2,3 milliarder på tre år. De enorme overskridelsene betales ikke med private penger, men med skattebetalernes penger.
Det er uforståelig at en ombygging, et nytt post- og varemottak og ny underjordisk innkjøring til Stortingets garasje skal koste så vanvittig mye penger. Hovedforklaringen er at presidentskapet selv tok jobben som byggherre i stedet for å sette den bort til et kompetent firma som for eksempel Statsbygg. Da kunne Thommessen i dag ha toet sine hender, og lagt skylda for overskridelsene på Statsbygg. Nå skyver han mye skyld over på Multiconsult, som Stortinget har saksøkt for dårlig prosjektering. Uansett utfall av rettssaken fritar ikke det Stortinget fra hovedansvaret for skandalen. Byggeprosjektet har havarert økonomisk fordi det er amatører som står bak.
Underveis har det haglet med advarsler uten at det har gjort særlig inntrykk på byggmester Thommessen og direktør Børresen. Før jul i 2016 tok Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité tak i saken. Komiteen ba Riksrevisjonen finne ut hvorfor prosjektet allerede da hadde sprukket med flere hundre millioner. Riksrevisjonen svar inneholdt skarp kritikk mot presidentskapet og Stortingets administrasjon.
Riksrevisjonen påviste at byggeprosjektet var helt ute av kontroll med betydelige svakheter i planlegging og gjennomføring. Stortingets administrative ledelse hadde ikke fulgt statens anskaffelsesregelverk. Presidentskapet hadde ikke sørget for tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til planleggingen. Stortingets beslutning om å bygge ble tatt på et ufullstendig grunnlag. Riksrevisjonen slo også fast at presidentskapet og administrasjonen hadde holdt tilbake opplysninger om at budsjettet ville sprekke.
Hadde presidentskapet vært regjering og Olemic Thommessen statsminister, ville ikke regjeringen ha overlevd en slik kritikk. Presidentskapet er ikke noen regjering. Det består av stortingsrepresentanter fra flere partier. Presidentskapet lar seg ikke så lett felle. Kontrollkomiteen uttrykte ikke mistillit, men rettet i stedet flengende kritikk mot presidentskapet. Det skulle dessuten velges et nytt presidentskap etter stortingsvalget, og de fleste tok det for gitt at Olemic Thommessen ikke ville få en ny periode som president.
Der fikk kontrollkomiteen svi fordi den var så dum og ikke beregnet sitt publikum.
Regjeringen vant stortingsvalget og Høyre kunne dermed sikre seg stortingspresidenten for en ny periode, men ikke nødvendigvis Thommessen. KrF ba Høyre finne en annen kandidat og de rødgrønne samlet seg om en motkandidat fra Ap. Men Erna Solberg hadde bestemt seg for Olemic Thommessen. Høyres stortingsgruppe var bundet. Gruppa kunne ikke gå mot partilederens og statsministerens kandidat. Frp fulgte regjeringslinja. Venstre og KrF diltet etter. Thomessen ble gjenvalgt med knappest mulig flertall.
Etter den siste ukas voldsomme byggesprekk er Thommessen på nytt i faresonen. Byggmesteren halter videre mot neste sprekk.