Debatt

Historien om et museum - og Norge

Munchmuseets siste store utstilling på Tøyen er en feiring av museet som kunst- og kulturinstitusjon, og et undersøkende og granskende dypdykk i museets historie.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Utstillingen gir innblikk i hvordan Edvard Munchs gave til Oslo kommune har blitt forvaltet, og hvordan synet på Munchs kunstnerskap har forandret seg siden museet åpnet. EXIT! er både en selvbiografi og en avskjed – en serie øyeblikk fra Munchmuseets historie på Tøyen i årene 1963 til 2019, som begynner med Edvard Munchs sjenerøse gave til Oslo by i 1940. Utstillingen viser museet med innsiden ut – det som vanligvis er plassert i magasiner, arkiver, permer og hyller. Den handler om byens visjon om å skape et enmannsmuseum i verdensklasse, om dragkamp mellom østkant og vestkant, etterkrigstid, politisk hestehandel, utro tjenere og brutale ran. Historien om Munchmuseet er samtidig deler av historien om Norge.

Kunst er menneskets evne til å kommunisere avanserte ideer, kompliserte følelser, sterke relasjoner. Det er overskridende og inkluderende, det er sterke inntrykk og uttrykk. Ikke all kunst er sånn, og ikke all kunst er for alle mennesker, men jeg er opptatt av at alle mennesker skal møte kunst der de er, utfordres, hektes på, kvikkes opp eller inspireres av noe de ikke hadde tenkt på eller lagt merke til. Det virker å ha gått litt i faser hvor stor vekt som legges på kunst og kultur i samfunnsbyggingen. Kunsten har spilt ulik rolle, fra å fremheve makten til herskere og rike mennesker, til å være opplysning og oppbyggelig aktivitet for massene. Nå er det kunst og kultur i byutviklingen som er mest i vinden, hva det betyr for et steds attraktivitet å ha en identitet, genuine og unike historier.

Kommunens Munchsamling fra en rekke givere består av to tredjedeler av hele Munchs produksjon gjennom et langt kunstnerliv. Samlingen er en av verdens største fra en og samme kunstner, med mer enn 28 000 kunstverk og totalt ca. 45 000 museumsobjekter. Med denne gaven følger en forpliktelse til å gi den videre. Det er vårt ansvar å dele den med så mange som mulig på så mange måter som mulig.

Etter at beslutningen om å bygge Munchmuseet forelå i 1946, verserte diskusjonene om beliggenheten fra første dag: Skulle det ligge ved Vigelandsanlegget på Frogner eller i sentrum, like ved Slottet? Eller kanskje burde det ligge på Grünerløkka der kunstneren hadde tilbrakt viktige år av barndommen? At Munchmuseet ble lagt til Tøyen, var en bevisst handling fra Oslo bystyre. Da museet og plasseringen ble bestemt var det meningen å legge kulturinstitusjoner til østkanten. Det var et spørsmål om rettferdighet, om hvem som fortjente nytt kunstmuseum mest, og om kulturens rolle i å heve opp sine omgivelser. Mange av disse argumentene ble gjentatt da det ble klart at dagens Munchmuseum måtte erstattes av et nytt. Enkelte har nok hevdet at Tøyen ikke hadde så mye igjen for å ha tyske turister virrende rundt, men mange av oss mente Munch hørte hjemme på Tøyen, og at vi burde benytte anledningen til å bygge et nytt museum her, med de positive ringvirkninger det kunne gi.

Siden åpningen 29. mai 1963 har Munchmuseet gitt Oslos befolkning og besøkende store kunstopplevelser. Oslo kommunes forvaltning av arven etter Edvard Munch har vært gjenstand for mange sinte innlegg og debatter opp igjennom åra, sågar dokumentarfilm.

De senere årene har kommunen tatt sjumilssteg for å fortelle en ny historie om forvaltningen av Edvard Munchs kunst. Det kommer stadig flere besøkende til museet, og det er et utbredt ønske om å kunne vise mer av samlingen under ett. Munchmuseet har vokst ut av sine nåværende lokaler. Nå er det et faktum at det nye Munchmuseet reiser seg i Bjørvika. Det nye museet vil gi fem ganger så store utstillingslokaler som det gamle.

Vi som er aktive i politikken har fremdeles merker etter bataljene rundt hvor det nye Munchmuseet skulle ligge. Neste år har alt det som er her på Tøyen i dag, flyttet til nye saler og nye rom. Om ikke lenge blir Munchmuseet på Tøyen et nostalgisk minne.

Denne siste tida på Tøyen har vært Munchmuseets vakreste. Museet har engasjert seg mer i nærmiljøet enn tidligere, det er hentet inn internasjonale utstillinger av gigaformat og satt publikumsrekorder. Samtidig er det startet opp ungdomsklubb og nabolagskaffe. Begeistringen over det nye man skal flytte inn i er parret med en ny respekt for det man skal forlate.

Munchmuseet holder åpent på Tøyen helt til neste vår, men aktiviteten vil naturlig nok påvirkes av flytteprosessen når vi nærmer oss åpning av nytt museum. Utstillingen EXIT! er Tøyen-museets grand finale. Jeg håper alle som bor i Oslo kjenner sin besøkelsestid og tar turen til Tøyen i sommer.

Tida går. Byen står.

Mer fra: Debatt