Aftenpostens TV-kanal har nettopp sendt dokumentarserien «Sweatshop», der unge nordmenn får et sjokkerende innsyn i hvordan den internasjonale klesbransjen utbytter arbeiderne i Kambodsja. Serien er svært godt laget. At bransjedirektøren i Virke mener at serien ikke gir «et riktig bilde av forholdene ved fabrikken norske produsenter bruker», kan Aftenposten fint leve med. Norske klesprodusenter har ikke stått på barrikadene når det gjelder å få forbedret arbeidsforholdene for verdens klesarbeidere.
Det finnes mange dyktige TV-dokumentarister og journalister i Norge. Hvem som helst kan gå inn på hjemmesiden til foreningen for undersøkende journalistikk, SKUP, og lese hva slags kvalitetsjournalistikk som lages. Seriøs journalistikk har gitt ny innsikt og nytt innsyn. Akkurat det gjorde serien som Aftenposten sendte om de utbyttede menneskene i Kambodsja.
Serien dokumenterer samtidig at den digitale utviklingen fører til at det nå er mulig å få spredt journalistikk og dokumentarisme ganske andre steder enn på de etablerte TV-kanalene. Strømmetjenester som Youtube, Netflix, Apple TV og andre er i ferd med å endre TV-vanene. De nye plattformene har gjort at spesielt unge mennesker ser mye mindre på de tradisjonelle TV-kanalene. Norsk mediebarometer (2013) viser at nordmenn bruker stadig mer tid på internett. I 2000 var det bare 27 prosent av befolkningen som var inne på nettet hver dag. I dag bruker 85 prosent av alle mellom 9 og 79 år det digitale nettet. TV-seerne blir stadig færre. De unge ser TV aller minst.
Mediebarometeret tyder også på at de fleste papiraviser vil forsvinne i løpet av få år. I 2000 leste 77 prosent papiraviser hver dag. I fjor var tallet sunket til 55 prosent. For alle som er opptatt av seriøs journalistikk, blir det store spørsmålet hvordan slik journalistikk kan bli løftet inn i den digitale verden? Det koster tid og penger å arbeide med sannhetssøkende journalistikk. Noen må betale for det. Midt i denne medieutviklingen, så preget av kampen om seerne, om antall klikk og om annonsører, leter de tradisjonelle TV-kanalene etter nye prosjekter som kan gi fortjeneste til eierne i mediehusene.
Denne uken skal derfor TV 2 få seerne til «å bestemme» hva slags prosjekter kanalen skal satse på i framtiden. Prosjektet heter TV Lab. Fra i dag og fram til torsdag skal TV 2 Zebra vise 12 nye prosjekter. Hvert prosjekt varer i 23 minutter, og kanalens ansvarlige sier de er «kjempestolte». Jeg erkjenner at jeg bare har sett trailerne på TV Labs hjemmeside. To-tre av prosjektene virker anstendige. Men det meste av det nordmenn nå innbys til å stemme over, reiser en rekke alvorlige etiske problemstillinger.
I det programmet der Norges «beste stripper» skal kåres av «et ungt og gira» publikum, viser piloten unge menn og kvinner, i høyst forskjellige vektklasser, både rumpe og pupper til et dommerpanel. Riktig vemmelig er det hele. I traileren til programmet «Catfight» formuleres problemstillingen slik med en dramatisk engelsk stemme:
«Is it possible to turn ordinary women into fighting machines within one week? It is about HARD CASH».
På Plata inviterer TV 2 og narkomane til et humorshow. («Har du en LSD-tripp du kunne fortalt om»). I «programmet» Walk of shame skal vi få møte unge menn og kvinner som har hatt «one night stands». Eller som det heter i programpresentasjonen: «Dette er historien som begynner der nachspielet slutter». Programleder er Petter Pilgaard, som vant Paradise Hotel. Han jobbet senere for en radiokanal. Der kunne innringende kvinner vinne en «het natt» med Pilgaard som nå er TV 2 Zebras nye programleder.
Idéskaperen bak «Walk of shame» sier at kritikken mot dette konseptet «kommer fra gamle gubber, som ikke har fått med seg at TV-bildet faktisk har endret seg de siste 20 årene». Man kan lure på om denne unge representanten for det nye «TV-bildet», kjenner Pressens Vær Varsom-plakat: «Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft». Hvis ikke programskaperen selv forstår hva dette handler om, håper jeg at potensielle annonsører gjør det og holder seg unna. I andre land eksisterer seriøse og etiske debatter om reality-TV og konsekvensene for programmenes deltakere.
Det er nesten ironisk å tenke på at denne serien starter bare tre dager etter FNs internasjonale dag for pressefrihet. Organisasjonen «Journalister uten grenser» og FN kan fortelle at 92 journalister ble drept på grunn av sitt arbeide i fjor. Hundrevis sitter fengslet. Titalls har måttet flykte ut av sitt land, fordi de har utfordret makthaverne. De er journalistiske helter, fordi de bruker sitt arbeid og media til noe viktig. La dette være en hilsen fra en gammel gubbe til TV Lab.