Het klimadebatt i varmen

Norske politikere har kastet seg inn i en het debatt om Trump, EU og klima i sommervarmen. Er venstresiden og Arbeiderpartiets ønske om å kutte utslipp hjemme i Norge et uttrykk for isolasjonisme à la Trump – eller rett og slett god miljøpolitikk? Og hva betyr egentlig EUs nye klimapolitikk for Norge?

Både Norge og EU har gjennom Parisavtalen forpliktet seg til å kutte klimagassutslippene med 40 prosent innen 2030 – sammenlignet med 1990. Dermed kunne man kanskje tro at Norge og EU har omtrent samme jobben fremfor seg.

Men mens EU-landene har kuttet jevnt og trutt de siste årene, har Norges utslipp stått på stedet hvil. Det betyr at jobben Norge må gjøre er langt mer krevende enn jobben EU må gjøre frem til 2030. Norge har rett og slett en langt lengre vei å gå før vi når målet om 40 prosent utslippskutt enn det EU-landene har. 

Lange forhandlinger i EU
Da Stortinget i 2015 vedtok å kutte Norges klimagassutslipp frem til 2030 med 40 prosent sammenlignet med 1990-nivå, gikk et bredt flertall av partiene samtidig inn for at dette målet skulle nås gjennom et bredere samarbeid med EU enn tidligere. Norge hadde vært en del av EUs kvotesystem siden 2008. I 2015 gikk Stortinget inn for et samarbeid med EU også utenfor kvotesystemet.

Men som så ofte ellers, har forhandlingene innad i EU tatt tid. Det har derfor lenge vært uklart hva 40 prosent utslippskutt innen 2030 i samarbeid med EU faktisk ville bety for Norge. Det var først nå i mai 2018 at EU-kommisjonen, EU-parlamentet og Ministerrådet kom til enighet om reglene for hvordan EU-landene skal kutte klimagassutslippene fra 2021 til 2030, og vi dermed kan gjøre en god vurdering av hva et bredt klimasamarbeid med EU faktisk vil bety for Norge.

Utslippskutt nå – ikke senere
Den aller største forskjellen for Norge vil bli at det ikke nytter å vente med å kutte utslippene til vi nærmer oss 2030. Utslippskuttene skal fases inn jevnt og trutt utover 2020-tallet. For hvert år som går, må Norge finne nye utslippskutt – i tillegg til kuttene vi allerede har gjort. Og hvis tiltakene vi setter i gang ikke virker, vil vi måtte sette i gang nye tiltak raskt.  

Kravene om raske utslippskutt betyr at norsk klimapolitikk må endres fundamentalt fra tradisjonell, norsk klimapolitikk. Norsk klimapolitikk har i mange år vært basert på langsiktige tiltak, ikke minst på satsing på jernbane og forskning – i tillegg til den internasjonale satsingen på kvotekjøp og regnskogsatsing. Mange klima- og budsjettforhandlinger er løst nettopp gjennom større bevilgninger til slike langsiktige tiltak. Fokuset på langsiktige og internasjonale tiltak har kjennetegnet norsk klimapolitikk gjennom mange år.

Utslippskutt hjemme - isolasjonisme eller god miljøpolitikk?
Et annet kjennetegn ved norsk klimapolitikk har vært debatten om utslippskutt nasjonalt eller internasjonalt. Dette spørsmålet blir ikke mindre aktuelt når tiden for faktiske utslippskutt nå nærmer seg, og det er også slik vi kan forstå sommerens klimadebatt mellom Høyre og opposisjonspartiene.

Debatten om hvorvidt utslippskutt nasjonalt er et uttrykk for trumpsk isolasjonisme eller god miljøpolitikk er rett og slett debatten om utslippskutt nasjonalt og/eller internasjonalt i ny språkdrakt. Den tradisjonelle debatten om utslippskutt «hjemme» i Norge eller «ute» i EU eller internasjonalt har i mange år delt de norske partiene i to leire – og det altså lenge før noen hadde forestilt seg at Trump kunne komme til å bli president i USA.

Rødt, SV, MDG, Senterpartiet, Venstre og KrF har tradisjonelt vært på «hjemme»-laget som har ønsket utslippskutt nasjonalt, mens Arbeiderpartiet, Høyre og FrP tradisjonelt har vært på «ute»-laget som har ønsket utslippskutt internasjonalt. Dette skillet var lenge et viktig skille mellom «miljøpartiene» på den ene siden og «de grå partiene» på den andre siden.

Da Stortinget behandlet klimameldingen i vår så vi imidlertid nye fronter i klimapolitikken. Arbeiderpartiet byttet plass med Venstre og Kristelig Folkeparti i spørsmålet om Norge bør kutte utslippene nasjonalt eller internasjonalt.

Er så partiene som støtter utslippskutt nasjonalt isolasjonister og trumpske? Partiene som ønsker utslippskutt internasjonalt har lagt vekt på fleksibilitet og kostnadseffektivitet i klimapolitikken. Dette har vært stikkordene for å gjøre utslippskuttene utenfor Norges grenser, der det er billigere og man får større utslippskutt igjen for pengene.

Miljøpartiene har argumentert for å gjøre utslippskuttene hjemme, delvis av moralske grunner, men også for å forberede landet på å bli et lavutslippssamfunn. Disse partiene har imidlertid støttet den norske regnskogsatsingen og kjøp av kvoter internasjonalt – i tillegg til utslippskutt her hjemme. Miljøpartiene har dermed sagt ja takk til utslippskutt både hjemme og ute.

Raske resultater
Uansett om partiene foretrekker utslippskutt hjemme eller ute, innebærer de nye EU-reglene at norske politikere må finne og bli enige om klimatiltak som gir langt raskere resultater enn det vi til nå har sett.

Og tallenes tale er klar. Det er i transport de største utslippene utenfor kvotesystemet finner sted, og det dermed her de store mulighetene for å kutte utslipp finnes. Stortinget har vedtatt at alle nye biler som selges fra 2025 skal være nullutslippsbiler. I tillegg satses det på elektriske varebiler, el- og hydrogenbusser og biodrivstoff. Også til sjøs skal flere og flere ferger og skip over på el, hydrogen eller LNG.

Men med det nye regelverket fra EU, blir plutselig innfasingstakten enda viktigere. Jo tidligere elbilene ruller ut på norske veier, jo større blir de samlede utslippskuttene fra 2021 til 2030. Det er dessuten ikke nok at antall elbiler øker. For at elbilene skal bidra til utslippskutt, må vi være sikre på at elbilene faktisk erstatter fossilbilene. Antall fossilbiler må ned – og det altså lenge før 2030.

De nye EU-reglene gjør det enda viktigere å kutte utslipp nå fremfor senere, hvis Norge faktisk skal nå 2030-målet. Og det vil kreve en grunnleggende omlegging av tradisjonell norsk klimapolitikk.