Debatt

Her kommer krisemusikken

Mens vi alle nå er med på en stor dugnad mot en usynlig fiende, er det gjerne en usynlig venn som kommer på banen: Musikken.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er uvanlige tider i hele verden. Musikken er med når følelser skal vekkes, nasjonen samles, lommebøker åpnes og ja, liv reddes.

Artistenes store gjennomslagskraft i følelsessenteret vårt er proporsjonal med antall ganger de har sunget oss i stemning på fest, spilt oss bedre når vi ville være på topp, gitt oss mørke og dybde når vi har ønsket å komme lenger ned – og gitt oss håp når vi ville opp igjen.

(+) Eric Clapton 75 år: – Prisen for et musikerliv som mitt er ensomhet og sorg

For musikken er som en god venn som stiller opp når det gjelder.

Ofte gratis på støttekonserter landet rundt, eller i beste sendetid for å få oss til å tenke på hverandre.

Men nå er noe helt annerledes, nå er musikken til stede for å redde seg selv. Samtidig redder den mange av oss vekk fra kjedsomhet og stillhet, og kanskje bort fra mørke tanker i en tung tid.

Brakkesyke, Koronerulling og Digital Scene er noen av de mest synlige aktørene som i disse dager har tusener av publikummere på nettoverførte konserter.

Noen ganske sjarmerende lavterskelkonserter, andre litt mer påkostet og proft utført.

Felles for alle konsertene er fraværet av publikum i rommet. Når en låt er ferdig, er den øredøvende stillheten og vakuumet noe som flere av artistene påpeker, ofte etterfulgt av tørr latter.

Vi er på en måte med på øvingsrommet, i stua, eller på en scene uten publikum. Jo større scenen er, jo mer merkbart er fraværet av applaus og jubel. Nakenheten er uvant.

Men det mest påfallende er likevel ikke mangel på publikum – for der hjemme er det gjerne flere på konsertene enn en del av artistene har spilt for tidligere. I kommentarfeltet gir publikum hverandre en følelse av å oppleve dette sammen.

Det spesielle er at de digitale konsertene kom som en ekstremt rask respons på de brått avlyste konsertene til alle artistene.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Publikum betaler det de kan i de digitale hattene Vipps og Spleis og lignende tjenester, og vil kanskje i løpet av en kort konsert hjelpe en artist, som over natta mistet sitt inntektsgrunnlag for en stund.

Musikken har tross alt et fortrinn her, i denne merkelige situasjonen, fordi den fungerer i sitt kortfattede og direkte format på nett.

Og folk vil være med.

Det er innen musikklivet, som med mange andre yrkesgrupper, sårbart å være frilanser eller å drive en liten bedrift. Selvstendig næringsdrivende i kultur er sjelden veien til stor rikdom, og marginene er hårfine.

Det finnes noen få som tjener mye innen alle kulturfelt, men det relativt ustøttede populærmusikkfeltet er nok i særklasse hva sårbarhet angår, når det eneste området artister i dag kan tjene penger på, nemlig live-markedet, rakner i løpet av noen få dager.

Alle lider i denne situasjonen.

Næringsvirksomheter på mange felt går konkurs, mange må endre livet, helsearbeidere kjemper mot koronaspredning, og mange andre yrkesgrupper i landet må holde hjulene i gang.

Vi gjør alle vårt lille bidrag ved å være hjemme, ha barnehage og hjemmeskole mens vi som har jobber der det er mulig, forsøker å få gjort noe på hjemmekontoret.

Vi kjenner på trykket, skjønner nå at vi har tatt alt vi har for gitt. Friheten, selvstendigheten, alle godene.

Og kultur som ikke lenger er selvfølgelig. Vi merker nå at den er viktigere enn vi tenkte før, musikken er ikke bare ørefyll mellom viktigere ting i livet. Den kan være medisin i krisetider.

Artister har alltid stilt opp for å hjelpe andre.

Det går en linje fra satellittoverførte Live Aid og «We Are The World» i 1985 til tsunamien i Indiahavet, jordskjelvet på Haiti, tyfonen på Filippinene, jordskjelvet i Nepal og Dugnad for båtflyktningene.

De var alle fulle av fantastiske sanger fremført av folkekjære artister.

For i god dugnadsånd stiller artister og vi andre opp for fellesskapet iblant. Men musikken er også nasjonal medisin. Det er ikke uten grunn at da Norge skulle samle seg etter tragedien 22. juli i 2011, sto våre mest kjære artister i domkirken.

At blant andre Maria Mena, Ole Paus, Åge Aleksandersen, Anne Grete Preus og Karpe skulle røre oss langt inn i hjerterota med sine nytolkninger av egne sanger, var sterkt.

Lest denne?: Hun har skrevet den første boka om å holde seg hjemme med barn under koronakrise

Det er med denne krisa som med tidligere kriser. Mange nye artister kommer til overflaten, sammen med de mest aktuelle og kjente.

Om det har skyldtes tsunami, flom eller tyfon – det er mange som føler seg kallet når noen er i nød.

Den store forskjellen fra tidligere, er at det nå blir så lett å skape noe og det er lett tilgjengelig for alle på de digitale flatene – en tillitsbasert blanding av hjelp til selvhjelp og penger til gode saker utenfor musikkfeltet.

Om vi skal se på en positiv side av denne perioden, ved siden av at vi støtter kulturlivet i fellesskap – er at mange får fantastiske musikkopplevelser de kanskje ellers ikke ville ha fått. Og at mange nå stifter bekjentskap med flotte artister det tidligere bare var forunt de som lett har kunnet dra på konserter til enhver tid å oppleve.

La oss likevel håpe musikklivet kan komme ut av krisa med nye bein å stå på – til glede for alle. Ikke minst sånn at alle de hardt rammede musikkscenene vi nå også blir kjent med på nye måter, kan fylles med et enda større, og enda mer takknemlig publikum.

For dette varer ikke evig. Koronaen skal jo knekkes. Men det er også mulig folks betalingsvilje overfor én av mange utsatte bransjer vil svekkes, ettersom alle vil føle på skrinnere økonomi.

Det er ikke så mange som kan betale for konserter hver dag. Men at musikken, med sin tilpasningsdyktige form vil stå igjen som et symbol på å ta skjeen i egen hånd – og være nær sitt publikum i krisetid, er det lite tvil om.

Så får vi håpe at politikerne i landet kjenner sin besøkelsestid og forstår viktigheten av å ha et sterkt kulturliv og ikke minst musikkliv i tida vi er i, men også etter.

Både profesjonelle artister, levende scener og det yrende musikklivet vi har i hele landet – på alle nivåer. At staten ikke bare fokuserer på det tradisjonelle næringslivet og flytransporten. Det ville i så fall vært umusikalsk.

Paal Ritter Schjerven er kunstnerisk leder på Popsenteret og har produsert Dugnad for NRK i forbindelse med tre humanitære katastrofer, samt vært involvert i to andre.

Mer fra: Debatt