Hendene som løfter og pleier

Tjene penger på kvinneyrker? Regjeringens «kvinnelige gründere» er i hovedsak menn.

Regjeringens første tiltak for å fremme likestilling er å «fremme tiltak som styrker kvinnelig gründerskap og velferdsinnovasjon», men er det virkelig flere velferdsprofitører vi trenger for å fremme likestilling?

I valgkampen 2017 la Høyre opp en Facebook-video av statsminister Erna Solberg og Venstres partileder Trine Skei Grande, som i en koselig dekorert kjøkkenkrok oppfordrer venstresiden til å slutte å omtale «kvinnelige gründere» som velferdsprofitører. «Tradisjonelle kvinneyrker, som handler om barn og omsorg, skal ikke få lov å tjene penger...» påsto Skei Grande, før hun la til «...jeg skjønner ikke den moralske forskjellen. At det i mannsyrker skal være greit å ta ut fortjeneste, men i kvinneyrker ikke».

Dette utsagnet er så grunnleggende feilaktig og absurd at det grenser til det komiske. Det er selvfølgelig ikke de ansatte kvinnene som kalles for velferdsprofitører, men eierne, som i de fleste tilfeller er menn. Eiere som tar ut profitt på bekostning av nettopp de ansatte. Selvfølgelig finnes det kvinnelige gründere innen velferd, det gjør det innen mange bransjer, men disse er ikke i majoritet.

Hvis regjeringen virkelig hadde vært opptatt av å slå ring rundt de få kvinnelige gründere som finnes innen velferdssektoren, så hadde de jobbet for å stoppe de store kommersielle konsernene fra å kjøpe opp alt av mindre aktører som finnes. Da hadde de lagt til rette for ideell drift med gode arbeidsbetingelser, god bemanning (bekvinning) og en reell mulighet for verdiskapning som tilpasses kvinners livsløpsbehov. Regjeringen gjør imidlertid ingenting for å snu dagens utvikling.

Velferdstjenester som eldreomsorg, barnehage og sykehjem er såkalte «kvinnedominerte» yrker. Det er yrker som både i dag, og historisk sett, i høy grad utføres av sterke kvinnehender. Hender som løfter, vasker, pleier og trøster. En fellesnevner for kvinnedominerte yrker er også at de ansatte ofte belønnes med lave lønninger, selv om arbeidet hendene deres utfører er blant det viktigste som finnes. Sånn sett kan det virke riktig at både «kvinne» og «velferd» blir nevnt i den første setningen i avsnittet om likestilling.

Men det er ikke arbeidernes vilkår regjeringen er opptatt av når de vil «fremme tiltak for kvinnelige gründere og velferdsinovasjon». For hva betyr egentlig dette? Hva kan vi forvente at disse «tiltakene» består av? Historien gir oss svaret: ordet tiltak i sammenheng med «kvinnelige gründere» betyr mest sannsynlig mer privatisering av våre felles velferdstjenester. Regjeringen insisterer nemlig på å kalle eierne av de store kommersielle konsernene som i dag dominerer det private markedet av norsk velferd for «kvinnelige gründere», selv om eierne av disse konsernene i realiteten hovedsakelig er menn.

For kun en måned siden ble Norges største omsorgskonsern, Aleris, solgt til det svenske storkonsernet Ambea. Selskapet som eier Ambea er registrert i skatteparadiset Luxembourg, og eies igjen av oppkjøpsfondet KKR, hvor de største aksjonærene er to av USAs rikeste menn. Sammen med oppkjøpsfondet Triton Partners, hvor åtte av ti på listen «boards of managers and general partners» er menn. Aleris omsorg sliter for tiden med omdømmet, på grund av den pågående rettssaken om arbeidsforhold og innsparinger. Etter salget byttet derfor konsernet navn til Stendi – som i dag kontrollerer 25 prosent av all privat omsorg i Norge.

Våre velferdstjenester er i stor grad arbeidsintensive tjenester. Det vil si at den største kostnaden er de ansatte. For at velferdsprofitørene skal kunne tjene mest mulig penger på gamle, syke og barn er den mest effektive måten å øke lønnsomheten på lave lønninger, dårlige pensjonsvilkår og få ansatte. Det er dette som er «velferdsinnovasjonen» hos disse aktørene. Og hvem går dette utover? Brukerne selvfølgelig, men også de ansatte i første linja, som sitter igjen med lavere lønninger, dårligere pensjonsvilkår, et umenneskelig stort arbeidspress med dårlig samvittighet og stress, som følge av for lav bemanning. Ansatte som i stor grad er kvinner som i årevis har båret den norske velferdsstaten i sine hender.

Det beste for å komme til rette med disse problemene hadde vært å sette en stopper for kommersielle velferdskonsern. Men siden regjeringen insisterer på å fortsette salget av Velferds-Norge til utenlandske milliardærer i skatteparadis, burde vi i det minste kunne forvente at de jobber for de ansatte i disse konsernene. Istedenfor å pakke inn privatisering som å «styrke kvinnelig gründerskap og velferdsinnovasjon», burde regjeringsplattformens første punkt under likestilling være å «fremme tiltak som sikrer at ansatte i kommersielle velferdskonsern får de samme vilkårene som offentlig ansatte». Alt annet er en hån mot likestilling, og det viktige arbeid som utføres av både menn og kvinner i våre felles velferdstjenester.