Sylvi Listhaug. FOTO: Cornelius Poppe/NTB scanpix

Helt konge

Integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) burde lytte til Erna og Harald.

Det har gått noen uker siden vi hørte Kongen og statsministerens nyttårstaler. Kongen tok gull. Ganske snodig, i grunnen. Jeg er mot monarkiet og for Kongen! Ja, ja, det finnes større problemer i begynnelsen av et nytt år.

I sin tale understreket Kongen at vi må bruke verdier som våpen. Og han siterte vår alles Pippi: «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill.» Han roste alle dem som har åpnet sine hjem for flyktningene, delt ut mat og klær, meldt seg som norsklærere. Han omdefinerte innvandrings- og integreringsministerens godhetstyranni til et uttrykk for medmenneskelighet. Hørte du, Listhaug? Eller talte han for døve ører?

Kongen snakket om fortid, nåtid og framtid. En nåtid som former en framtid, er avhengig av kunnskap om en fortid. Han understreket at et godt samfunn for oss alle betyr tillit, fellesskap og raushet. «Folk jeg var glad i, har gått foran og kvistet løype. De var skogskarer og fjellvante. Jeg skal nok finne fram,» sa Kongen. Finner vi andre også fram?

Jeg vil arbeide for et varmt og åpent samfunn. Og grenseløst? Selvfølgelig ikke. Vi vet da alle ar det går en grense for alt!

Ved starten av et nytt år er det noe som heter nyttårsforsetter. Mine er i år ganske voldsomme. Egentlig grensesprengende. De handler nemlig om trening og innstramminger. Innstramminger både her og der: Mage, lår, for ikke å snakke om ryggmuskulaturen. Ja, nå skal det bygges muskler!

Og så skal jeg godhetstrene. Helst flere ganger om dagen. Det kan bli tunge løft framover. Når utmattede mennesker må bæres inn i landet vårt. De gullstolene jeg har sett, er både store, tunge og klumpete. Så la oss legge oss i selen! Først som sist!

Statsministeren snakket om hverdagsintegrering. Hun mente at her kunne vi alle bidra. Har du et ekstra sete i bilen slik at du kan ta med deg et flyktningbarn på fotballtrening? Har du noen barnebøker du kan gi videre til den nyankomne flyktningfamilien? Men dette er da reinspikka godhetstyranni! Så statsministeren står da vitterlig selv overfor en uhyre komplisert oppgave. Hvordan skal hun greie å verdi- og hverdagsintegrere sin egen integreringsminister?

Smilet sies å være den raskeste veien mellom to mennesker. Men det er så mange slags smil. Vår innvandrings- og integreringsminister som rett før jul byttet beite fra Landbruksdepartementet, sitter på sin høye hest, eller er det en høyrygget, lånt gullstol, og smiler så pent når vonde ord kommer ut av munnen. Sinte ord om flyktninger og godhetstyranner. Er hun smilende sint? Kanskje trenger den tidligere kommunikasjonsrådgiveren litt kommunikasjonshjelp, tenkte jeg. Og så mintes jeg ei tante jeg kjenner. Nei, ikke tanta mi, altså. Men hele Norges Kardemommeby-tante. Den tanta som vel må sies å ha blitt del av den norske kulturarven. (Kanskje må flyktningene test-synge denne sangen for å få varig opphold i landet?)

Og så slo det meg at tante Sofie og statsråd Sylvi egentlig er like sinte. Bare at tante Sofie er enda klarere i sitt budskap. Så, inspirert av Egners «Tante Sofies sinte vise», lette jeg etter ord for å spisse statsrådens budskap ytterligere. Herved kommer «statsråd Sylvis sinte vise»:

Å, huffameg, å, huffameg,
jeg er så sint som fy!
For alt er bare tøys og tull
i Norges bygd og by.
Hvis alle bare var som jeg
så ville alt bli bra.
Men ingen andre er som meg,
å, langt i, langt ifra.
HUFF!

Se Harald, landets konge,
er jo bare blid og snill,
men det er ikke det vi har
en lederkonge til.
En konge han skal være en
alvorlig, sinna mann
som vet at på en gullstol sitter
bare, bare han.
JA!

Og pol´timestere sover
og de hører ingen ting
når flyktninger om natten går
og lusker rundt omkring.
Men kommer de og flykter hit
så skal de snart få se
at jeg skal ligge her på lur
og få dem fort av sted.
JA!

Og flyktninger som hjelpes
av en godhetens tyrann,
er lykkejegere på jakt,
hver kvinne og hver mann.
Hvis jeg var enehersker
skulle de få vasket seg,
og ingen av dem skulle få
no´ opphold her av meg.
NEI!

Vi har fått en innvandrings- og integreringsminister som er opptatt av å stemple mennesker i nød som lykkejegere. Dessverre har det listet seg inn en aldri så liten feil i overstående vise: «Men ingen andre er som meg» ... Det er mange som er som henne, og mange som er så mye, mye verre. Nett-trollene har gode dager. Her jubles det over asylmottak som brennes ned og flyktninger som dør. Helt umenneskelig, spør du meg!

Vi har en Majestet som ber oss finne en inkluderingsvei i møte med mennesker i nød. Som ber oss være sterke og snille. Som ber oss vise mot og engasjement ved å bry oss om andre. Som ber oss finne fram de gode verdiene som motmakt i møte med terrorens mange ansikter. Helt konge, spør du meg!