Helsevesenet tillater sterke opioider, men cannabis? Der går grensen

I Norge kan du ha en vinkjeller verdt hundretusenvis, drikke daglig, og likevel være en respektert samfunnstopp. Men hvis du spør legen om medisinsk cannabis, blir du møtt med mistanke, skepsis og stengte dører.

Dette handler ikke lenger om helse. Det handler om politikk, fordommer og makt.

Jeg er ikke politiker. Jeg er smertepasient. Jeg lever med kroniske smerter etter en skade og flere inngrep i foten.

En av mange som har gått den tunge veien gjennom opioider, bivirkninger, abstinenser og fortvilelse – og som nå vet at det finnes noe bedre. Men systemet sier fortsatt nei.

Jeg har vært på høye doser OxyContin – en av de mest avhengighetsskapende medisinene som finnes. Jeg klarte å trappe ned på egen hånd.

Nå bruker jeg en lav dose fentanylplaster, men smertene er der fortsatt. Og jeg, som mange andre, vet at medisinsk cannabis kunne gitt meg ro, søvn og lindring – uten rus og uten fare for avhengighet.

Det norske helsevesenet tillater sterke opioider som OxyContin og fentanyl, som har ødelagt liv i USA og Europa. Alkohol er ikke bare tillatt – det er en del av kulturen. Statsministerens ektefelle kan ha en vinkjeller med egen etasje for smaking.

Men cannabis? Der går grensen. Selv CBD, som ikke gir rus og har dokumenterte medisinske effekter, er nesten umulig å få tak i – med mindre du har multippel sklerose eller er døende.

Jeg har sett hvordan politikere drikker mer enn de selv anbefaler. De sier at mer enn én flaske vin i uka er for mye, men hjemme går det gjerne én flaske per kveld.

Likevel er det vi som lever med smerte, som må forsvare oss når vi ønsker et naturlig og trygt alternativ.

Mange europeiske land har begynt å forstå dette: Tyskland, Spania, Luxembourg, Malta – de legaliserer eller regulerer cannabis, både medisinsk og rekreasjonelt. Ikke fordi det er «moderne», men fordi det fungerer: Mindre kriminalitet. Mindre gatehandel. Mer kontroll.

Og ikke minst: En ny, betydelig inntektskilde for staten.

Norge kunne gjort det samme – brukt milliardene på helse, utdanning og infrastruktur. I stedet jager vi pasienter som ønsker trygg lindring uten avhengighet.

Det mest frustrerende er at de som bestemmer, politikerne, ofte er de samme som privat nyter det de offentlig advarer mot. De deltar i vinsmaking, holder festtaler med glasset hevet, og sier de følger helseanbefalinger – samtidig som mange drikker langt mer enn de selv anbefaler.

Når de så nekter alvorlig syke og smerteplagede tilgang til et naturlig alternativ som cannabis, fremstår det ikke bare som hykleri, men som direkte umenneskelig.

Det handler ikke bare om meg. Det handler om alle i dette landet som lider i stillhet. Som er lei av å få livet sitt styrt av gamle holdninger og politisk feighet.

Leger tør ikke skrive ut det de vet fungerer. Politikere tør ikke å ta debatten. Redaktører trykker heller saker om kjendiser på stranden enn å publisere ærlige historier fra folk som lever midt i dette systemet.

Cannabis er ikke en flukt. Det er et håp. Og akkurat nå trenger mange av oss at Norge tør å åpne døren – før flere faller mellom stolene.

Dette er ikke et rop om hjelp. Det er et krav om fornuft. Om medmenneskelighet. Om å se at alkoholen vi dyrker skaper langt mer skade enn det en plante noensinne har gjort.

Kanskje det er på tide å lytte til folket – og ikke bare til frykten.

Les også debatt: Reklame for fleinsopp, NRK?

Les også debatt: Velkommen opp igjen av grøftekanten, Unge Venstre

Les også debatt: Hvor mange bunader trenger egentlig en prinsesse?

Les også portrett: – Jeg er som ei gammel kjerring, vil møte noen på en normal måte (+)