Høie hevder i sitt svar at blodbankens praksis er knyttet til pasientsikkerhet, til tross for at studier har vist at manglende bruk av kvalifisert tolk svekker pasient- og rettssikkerheten. Nettopp derfor stiller blodbankene i blant annet Storbritannia, Australia og Canada med godkjent tolk hvis blodgiveren forhåndsbestiller dette. I Norge er døves bruk av tolk en personlig rettighet hjemlet i Folketrygdloven, og dermed blir ikke blodbankene belastet med arbeid eller kostnad ved bruk av tolk under blodgiverintervjuet.
Høie sier at de regionale helseforetakene angir at det kan ha ”medisinsk betydning både for giver og mottaker hvis informasjon går tapt under intervju før blodgivning”. Dette er det full enighet om, og nettopp et klart og tydelig argument FOR bruk av tolk. Når primærdeltakerne i dialogen ikke har felles språk, kan bruk av kvalifisert tolk sikre god kommunikasjon og danne et godt grunnlag for utvelgelse av blodgivere.
Men i stedet for å ta disse realitetene til seg, velger helseministeren å heller gjenta blodbankenes ignorante påstand om at ”bruk av tolk øker risikoen for at informasjon går tapt i intervjusituasjonen”. En påstand som tilbakevises av forskningen, som igjen danner noe av bakgrunnen for både Helsedirektoratets veileder for bruk av tolk, og for at det kommer en tolkelov. Både veilederen og loven skal sikre at det offentlige benytter kvalifisert tolk ved behov nettopp for å sørge for den enkeltes retts- og pasientsikkerhet. At helseministeren ser bort fra dette, er direkte skremmende.
Det som er både skremmende og helt absurd, er blodbankenes inkonsekvens i sin diskriminerende praksis. For mens Høie ukritisk hevder blodbankens rett til å nekte alle døve å gi blod fordi de ikke kan norsk talespråk godt nok til å gjennomføre intervjuet uten tolk, vurderer Helsedirektoratets transfusjonsråd å oversette spørreskjemaet for blodgiverintervjuet til engelsk. Dette skjer etter at én enkelt person – ”som bor og jobber i Norge og snakker godt engelsk, men ikke norsk” – har bedt om det.
Med andre ord vil blodbanken la blodgiverintervjuet gjennomføres på et språk partene ikke har som førstespråk og ikke har formell kompetanse i, ut fra et skjema oversatt til dette språket. Samtidig avviser blodbanken alle potensielle blodgivere som må ha blodgiverintervjuet mediert av en tolk – selv om tolken har høyere utdanning i blodgiverens språk og intervjuerens talespråk som førstespråk, og spørreskjemaet allerede er på partenes førstespråklige skriftspråk.
Tolkeforbundet mener at helseministeren er både kunnskapsløs og tannløs i sitt svar. Når han nå endelig svarer – etter at Tolkeforbundet stilte de samme spørsmålene som Moflag for snart et år siden – påtar han seg ikke noe som helst ansvar, har ikke satt seg inn i saken, og vet åpenbart lite og ingenting om tolkeprofesjonen og bruk av tolk.
Som helseminister burde Høie framsnakke tolkeprofesjonen. Tolkene er tross alt viktige fagpersoner og samarbeidspartnere for helsepersonellet ved alt fra fastlegekontorer og helsestasjoner til poliklinikker og sykehus – og burde vært det også ved blodbankene. God kommunikasjon er en forutsetning for lik tilgang til likeverdige tjenester, grunnleggende i møtet mellom pasient og helsepersonell, og nødvendig for pasientsikkerheten. Tolkens arbeid går nettopp ut på å fremme god kommunikasjon – men dette kan ikke skje uten at fagpersonene har vilje og evne til å forstå hverandres roller og inngå et samarbeid til pasientens beste. Dette ser vi lite av hos blodbankene og helseministeren.