Helsefremmende arbeidsplasser er viktigst!

Det påstås at arbeidslivet er i endring, derfor må Arbeidsmiljøloven endres, og gjøres mer fleksibel. Det er mulig at arbeidslivet er i endring – men det er ikke kroppens biologiske klokke. Det handler om vår helse!

Er arbeidsgivers ønsker om økt fleksibilitet i form av å svekke arbeidstakernes beskyttelse av fritid i den hensikt å øke fortjenester det samme som at arbeidslivet er blitt mer «fleksibelt»?

Arbeidslivet må fortsatt organiseres slik at arbeidstakere sikres helsefremmende arbeidsplasser, og at ansvaret for at arbeidstaker ikke utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger i forbindelse med arbeidet, er og blir et ufravikelig arbeidsgiveransvar! I mitt hode blir det helt feil om Arbeidstilsynet skal sitte og avgjøre forhold som har direkte med arbeidsgiveransvaret å gjøre? I fall det skjer – kan det være et steg i retning av å smuldre opp arbeidsgiveransvaret generelt?

Et av ankepunktene er striden om godkjenning av avvik fra Arbeidsmiljølovens bestemmelser, og det som omtales som «vetorett» for fagforeningene. Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen vil overføre denne myndigheten til Arbeidstilsynet dersom partene ikke blir enige lokalt.

Akkurat som at arbeidstakersiden har vetorett, har også arbeidsgiver har også vetorett til å avvise forslag som arbeidstakerne fremmer, dersom forslaget strider mot Arbeidsmiljølovens bestemmelser for helse, miljø, sikkerhet, samt sosiale og velferdsmessige forhold i virksomheten. Vetoretten er gjensidig, men skal samtidig sikre arbeidstakerne et vern.

Der det er tariffavtaler, er det slik at arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven, helt eller delvis, er skrevet inn som en del av overenskomsten/ tariffavtalen. Slike tariffavtaler blir som oftest fremforhandlet av partene sentralt. Det betyr at på de fleste virksomhetene handler saken om avvik fra tariffavtalen, og ikke etter Arbeidsmiljøloven. Poenget er at Arbeidstilsynet ikke part i tariffavtalene. Finnes det da juridiske holdepunkter for at Arbeidstilsynet kan overprøve en avtale de selv ikke er part i, eller at lokale fagforeninger kan overprøve en sentralt inngått avtale? For meg virker det helt ulogisk.

For arbeidstakere som ikke omfattes av tariffavtaler, og for veldig mange arbeidstakere og lokale tillitsvalgte, er situasjonen den at de vil ikke være i posisjon til å si nei til økte arbeidsmengder, vaktplaner med avvik fra Arbeidsmiljølovens/tariffavtalens bestemmelser, eller det ikke å være tilgjengelig for arbeidsgiver til alle tider av døgnet – dersom arbeidsgiver fremsetter slike krav. Det finnes i dag mange ukulturer hvor arbeidstakere jobber store deler av døgnet, eller er tilgjengelig døgnet rundt av karrieremessige hensyn. Disse trenger å bli beskyttet, og den sikkerheten kan best ivaretas av sentrale beslutningsorgan.

Mange arbeidstakerne går i dag på arbeidstidsordninger som er dårligere enn hva tariffavtalen og/ eller Arbeidsmiljøloven gir av rettigheter. Disse avtalene kan ha kommet i stand enten fordi det ikke drives opplæring på hva lov- og avtaleverket gir av rettigheter og plikter (mangel på kunnskap), eller at det skjer etter press fra arbeidsgiver og/ eller arbeidstakere (og noen ganger skjer det frivillig).

Eksempel på dette kan være at tillitsvalgte presses av arbeidsgiver til så godkjenne arbeidstidsordninger som er dårligere enn hva lov- og avtaleverket tillater. Det kan handle om trussel om outsorcing av arbeidsoppgaver, eller at tillitsvalgte blir stemplet som «lite samarbeidsvillige» o.l, om de ikke godkjenner arbeidsgivers forslag. Det finnes faktisk virksomheter som har begynt med karaktersetting av sine ansatte, hvor tillitsvalgte som ikke godkjenner avtaler som er dårligere enn hva lov- og avtaleverket tilsier – kan risikere å få lave karakterer («strykkarakter»). Hvem liker å ligge på jumboplass på anseelse hos sin arbeidsgiver?

Det er ikke så lenge siden «Adecco-skandalen» ble avdekket ved Ammerudhellinga sykehjem (Oslo kommune), hvor det kom frem at arbeidstakerne ble presset til å jobbe 16 timers vakter, sove i garasjeanlegg/ biler, fryktbasert ledelse mv – mao et utilbørlig arbeidsmiljø.

I disse dager er hotellet Oslo Plazza truet av stenging av Arbeidstilsynet, nettopp fordi arbeidsgiver ikke rydder opp i arbeidstidsordninger og arbeidsmiljøet. Også her snakkes det om 16 timers arbeidsdager. Her kommer lokale tillitsvalgte til kort, og hvor Arbeidstilsynet sågar sliter med å nå frem.

Ovennevnte viser hva som kan skje når arbeidsmiljøet blir henvist til «lokale» avgjørelser.

Nylig ble jeg kjent med en sak, hvor en ansatt hadde en midlertidig arbeidsavtale på to vakter a 12 timer på lørdag og søndag annen hver helg. I tillegg kunne vedkommende bli forespurt om å jobbe ekstravakter ved behov som telefonvikar. I en periode oppsto det behov for ekstravakter. I slike tilfeller tør arbeidstakere generelt ikke å si nei til ledige vakter – for da kan man risikere ikke å bli forespurt senere, og det er ikke enkelt å leve av ei lønn på i snitt 12 timer pr uke. I dette tilfellet hadde vedkommende jobbet 14 dager i strekk uten en fridag. Da vedkommende spurte om å få litt fri fordi vedkommende følte seg sliten – var svaret fra arbeidsgiver at vedkommende ikke kunne nekte å jobbe. Dette fikk sentral tillitsvalgt stoppet, (ikke lokal tillitsvalgt). Tilsvarende er det flere som opplever som går på arbeidskontrakter med 0 % stilling, telefonvikarordninger o.l.

Endres Arbeidsmiljøloven slik Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen forslår (med støtte fra Venstre), vil denne type arbeidstidsordninger trolig eskalere når det åpnes for flere mer bruk av midlertidige ansettelser og vilkårlige arbeidstidsordninger - er min spådom.

Norge er på den ene siden blant de landene i verden med absolutt høyest produktivitet i arbeidslivet. Men på den andre siden er vi også på topp hva angår tidlig slutt i arbeidslivet. I snitt jobber norske arbeidstakere til de er ca 60 år, mens skift- og turnusarbeidere i snitt slutter i arbeidslivet ved ca 55 år. Samfunnsmessig og samfunnsøkonomisk er det en dårlig løsning. De som følge av tunge belastninger i arbeidet får helsemessige sykdommer eller slitasjesykdommer, opplever dessverre også utstøting fra arbeidslivet. Det er i hvert fall ikke samfunnet tjent med.

Arbeidsmiljøloven må fortsatt være en vernelov – også på arbeidstid. Det vil jeg påstå at den ikke lengre vil være på punktet om arbeidstid dersom Fremskrittspartiets- / Høyre-regjeringen forslag vinner frem. Noen ganger kan det være slik at enkelte arbeidstakere trenger å bli beskyttet mot seg selv – da kan sentrale godkjenningsordninger være lurt å beholde også i fremtiden. Å endre på maktbalansen mellom partene i arbeidslivet er neppe veien å gå dersom vi fortsatt skal ha helsefremmende arbeidsplasser.