Nyheter

"Helse i alt vi gjør"

Befolkningen er objektivt sett friskere enn før, men stadig flere opplever seg som syke. Utbredelsen av sykdom øker i utbredelse og antallet behandlingstrengende øker tilsvarende. Til og med de friske, er egentlig syke. Bare ikke enda.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Livet er risikofylt

Sykdom, lidelse og død er uløselig knyttet sammen med livet. For å unngå følelsen av å hengi skjebnen til tilfeldigheter eller vikariende nåde, har mennesker til alle tider utviklet sosiale rammeverk rundt risikoen med å leve. Gud har oppstått, hekser er brent. Under middelalderen trodde enkelte lokalsamfunn i Frankrike at kattunger født i mai-måned måtte druknes for å unngå lidelse og straff, og selv i nåtiden ofres barn med albinisme i et håp om god fremtidig helse.
Historien om risiko er uinteressant for de fleste. I dagens vestilge samfunn tar den form av en ide om at risiko er knyttet til menneskets handlinger; risiko er noe vi velger. Først mot slutten av opplysningstiden – da matematikken innførte begreper om sannsynlighet –  ble risiko vitenskapeliggjort. Guds vilje ble erstattet av statistiske sannsynligheter. Risiko er nå oppfattet som noe negativt – noe vi bevisst unngår i jakten på det lange, lykkelige liv. Men hva gjør risikosamfunnet med oss?
 

Risikodiagnostisering

En spesiell form for risiko er medisinsk risiko, det vil si diagnostisering og behandling av fremtidig helserisiko. Der medisinen tidligere diagnostiserte symptomer i kroppen, beregner den nå også sannsynligheten for fremtidig sykdomsutvikling, for eksempel risiko for lungekreft blant røykere, brystkreftilfeller hos kvinner med bestemte genmutasjoner eller sannsynligheten for hjerteinfarkt om du har litt forhøyet kolesterolnivå. En diagnose kan derfor innebære intet annet enn en potensiell mulighet for å utvikle fremtidig sykdom, enten som følge av genetisk arveanlegg eller såkalt «risikoatferd». Risikoforebygging er en behandlingsstrategi overfor noe som i utgangspunktet ikke er sykdom, følgelig behandles mennesker for sykdomstilstander de muligens aldri ville utviklet. Risikokalkylen gjør deg syk selv om både din ytre og indre helse på daværende tidspunkt er helt utmerket. Hurtigvoksende diagnosemanualer gir plass til flere og flere diagnoser for flere og flere tilstander som ikke tidligere var definert som et medisinsk anliggende.

For hva er egentlig risikofritt?

Å reise? Tropiske sykdommer, terror, flystyrt. Biff? Tarmkreft. Sjokolade? Diabetes, overvekt, den sikre død. Makrell i tomat? Tungmetaller. Ei vannflaske? Ftalater. Øl? Magekreft. Gjennom vitenskapeliggjøring av risiko formidler media stadig nye risikomomenter vi bør ta hensyn til. Slik får mulige fremtidige scenarioer innflytelse på oppmerksomheten og livsvalgene våre i nåtiden: Mennesker begynner å velge, handle og styre seg selv gjennom statistiske mottakeligheter for fremtidig sykdom. Vi deler inn matvarer i sunne og usunne, bekymrer oss for luftforurensing og slutter å oppbevare middagsrester i gamle iskrembokser. Som et ledd i risikohåndteringen på samfunnsnivå utvikles det «rasjonelle» strategier for å identifisere og forebygge mulige risikoer, for eksempel screeningprogrammer eller nasjonale folkehelsestrategier. "Helse i alt vi gjør" ble det rådende prinsipp etter den nye folkehelseloven.
Slik glir altså medisinen over til krav om korrekt helseatferd («slutt å røyke») risikohåndtering (forebyggende medisinering) og overvåkingsmedisin (screeningprogrammer, helsekontroller, oppfølging av pasienter i risikogrupper). Gjennom antakelser om sykdomsrisiko og om sammenhengen mellom ulike helsevariabler, setter medisinen standarden for hva som er rett og gal atferd hos friske som hos syke. Ansvaret for helseutviklingen legges i hendene på pasientene – hos deg og meg. Slik blir det også lettere å plassere ansvaret hos oss om vi blir syke, selv når årsakene like sannsynlig kan ligge i miljøet rundt oss eller i samfunsstrukturen selv. Tendensen til å plassere problemene i mennesket selv, er hva sosiologen Yngvar Løchen så treffende kalte den diagnostiske kultur. I den diagnostiske kultur er samfunnet frikjent på alle punkter.
 

Et nytt moralsk system?

Ekspansasjonen av medisinen på bekostning av de friske har møtt motstand i sosiologiske miljøer. Det reises bekymring for hvordan diagnostiseringen setter standarden for hva som er normalt og unormalt, for hva som er etisk rett eller galt og for hvordan mennesker bør handle i hverdagen. Enkelte hevder således at medisinen erstatter religionen som det moderne samfunnets moralske vokter. Atferd som er definert som skadelig eller risikobelagt møtes med sosiale sanksjoner som stigmatisering, moralsk fordømmelse, dyrere forsikringer og tilegnelse av uberettigede negative personlighetstrekk (alle vet for eksempel at overvektige bare er late). Hva som defineres som rett og gal atferd, er ikke lenger definert av kirkens tanker om moral og umoral, men av det medisinske språkets sunn og usunn. Helsebegrepet er blitt så altomfattende og griper inn i tankene og handlingene våre i så omfattende skala at det er har fått et eget begrep: Helseimperialisme.
 

Det sårbare samfunn

Selv "er" jeg fire diagnoser og et øyesyndrom.  Fordi familien min samler på krefttilfeller, er jeg grundig genetisk sekvensert. Screeningprogrammet mot livmorhalskreft fanget opp at jeg hadde alvorlige celleforandringer og tilbød meg en operasjon for å fjerne aktuelle områder, noe jeg takket ja til. Det er altså ikke det at jeg er negativ til den moderne medisinen eller forebyggende tiltak, men dens lange og innvevde armer inn i mitt anekdotiske hverdagsliv, gir meg all grunn til å fremme bevissthet rundt hvordan disse prosessene utvikler seg i samfunnet og sår moralske frø i menneskets sinn. Ironisk nok kan nemlig fokus på alt som er truende i tilværelsen, skape økt engstelse, dårlig mestringsevne og stimulere til at allmennmenneskelige livsproblemer defineres som sykdom. Paradokset er at fokus på alt som innebærer risiko, innebærer risiko i seg selv. Det vi flykter fra, er den endelighet som er unngåelig for oss alle. Så kanskje er det ikke så farlig om vi lever litt farlig?

Mer fra: Nyheter