Etter min mening er det i dag en hårsårhet og et akademisk fintføleri dersom det rettes kritikk mot barnevernsfeltet. Selv har jeg jobbet som sakkyndig for domstolene og barnevernet i 20 år og vet at det gjøres mange vanskelige og viktige vurderinger hver dag med stor og inngripende kraft i barn og familiers liv. Vi som jobber i dette kompliserte feltet må derfor tåle både kritikk, ukritisk retorikk, sinne og ulike oppfatninger uten å bli krenket eller mene at dette skader vår jobb. Det er i dag for lite diskusjon i det offentlige om barnevernets rolle, hvorfor antall omsorgsovertakelser har steget med 58 % i perioden 2003-2014, at antall akuttplasseringer har steget dramatisk (noe som skulle være et unntak) og hvordan det egentlig går med barn under offentlig omsorg. Selv om det har vært noe positiv utvikling, er det fremdeles dårlige prognoser for barnevernsbarna. Den politiske debatten om barnevernet har i stor grad forstummet, noe som er svært uheldig og som på sikt vil skade barnevernet. Jeg mener det er viktig å spørre seg om vi er på en riktig vei, der den eneste godkjente løsningen i dag ser ut til å være at flere barn må «berges» fra biologiske foreldre, at det må rekrutteres flere fosterhjem og at barnevernet må ha mer midler. Her mener jeg vi trenger grundige politiske og faglige diskusjoner.
I det offentlige rom gis det lite plass til de som er misfornøyde med barnevernet, og det hevdes til og med at kritikk av barnevernet kan skade barn fordi det fører til at færre melder bekymring. Samtidig sendes det bekymringsmeldinger som aldri før. Fagfolks bekymringsmelding om barnevernet ble møtt av BUF-etat med at det var unødvendig å bruke «utestemme». I mange land i Europa, USA og Australia demonstrerer tusenvis mot norsk barnevern, og dette nevnes så vidt i norske media. Det blir også bare henvist til at det er religiøs fanatisme, og Norge tar ikke til seg noe av innvendingene. I avisene hevdes det at kritikk av barnevernet er en krenkelse av barna som mottar hjelp. Jeg undrer meg stort over denne hårsårheten og nærmest demoniseringen av kritiske røster til dette systemet. På denne måten fremstår det som vi i Norge ikke tåler kritikk og opplever det som krenkende for de som jobber i saksfeltet. En institusjon som har så stor makt til å gripe inn i enkeltmenneskers liv, må være gjenstand for kritiske refleksjoner og innvendinger, og samtidig ønske denne kritikken velkommen. Og da ikke bare kritikk som er fremsatt på en akademisk korrekt og nyansert måte, da fratar man mange av de barnevernet er ment å hjelpe, en viktig stemme. Heller ikke vi som jobber innen feltet har retten til å være fritatt for kritikk eller krenkelse for den saks skyld. Det er mange vanskelige, vonde og livsviktige vurderinger som gjøres. Mange ganger til det beste for barn, men også mange ganger gjør vi barnas situasjon dårligere. Da må vi også tørre å høre dette, ha diskusjoner og få og motta negative tilbakemeldinger når det gjøres ukloke og dårlige valg eller det tas avgjørelser med utilsiktede konsekvenser. Bare slik er det mulig å lære og gjøre endringer. Og kritikk av barnevernet kan ikke og skal ikke sidestilles med at man ikke er for vern av barn. Dette er en farlig vei å gå. Og akademisk fintføleri av typen at «barnevernet tar ikke barn» hører ikke hjemme i barnevernsfeltet. Selvsagt tar barnevernet barn, mange ganger helt nødvendig, andre ganger gjøres det grove og uopprettelige feil. Dette må vi som jobber i dette feltet også tåle å høre, det er ikke akademiske språklige øvelser vi holder på med. Og arbeidet vi utfører blir ikke mindre verd eller viktig om vi blir utsatt for kritikk - saklig så vel som usaklig.
«Av dem som kommer i kontakt med barnevernet er cirka 80 prosent fornøyde med den hjelpen de får» skrives det i en del forsvarsskrifter for barnevernet. Dette er jo både faktafeil (80% av et utvalg som fikk hjelpetiltak valgt ut av barnevernet selv sier de er fornøyde med hjelpetiltakene) og tåkelegging av en viktig debatt. Vi har også lite forskning på effekt av hjelpetiltak, som nå også skal kunne pålegges foreldre uten samtykke. Det er i de sakene vi ikke har fornøyde foreldre, der vi ikke klarer å hjelpe barn, vi virkelig trenger å høre hva som sies. Barnevernsfeltet er under stadig utvikling, men også dette er preget av moteretninger og faglig uenighet. Her må i større grad politikere på banen for å delta i diskusjonen om hva som defineres som god nok omsorg. Dette er etter min mening en for viktig diskusjon til å overlates til bare fagpersoner.