Kultur

Hårete mål: Rødgrønt uten SV

Nestledervalget betyr mindre for Sps politiske retning enn mange tror. Et fortsatt rødgrønt samarbeid er uansett parkert.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mens SV har en politisk krise etter åtte rødgrønne år, slites Senterpartiet i filler av en personkrise. På toppen i det gamle bondepartiet er de svært takknemlige for at det er personer og ikke politikk som nå river partiet i filler.

Ingen enkeltperson i ledelsen av Senterpartiet, og i hvert fall ikke en nestleder med et kraftig svekket mandat, kan tvinne et av Norges mest real- og maktpolitiske partier rundt lillefingeren. For dem som ønsker et fortsatt rødgrønt samarbeid der SV inkluderes, spiller det uansett ingen rolle hvem som velges til nestleder. Senterpartiet er ferdig med sosialistene. Når det gamle bondepartiet snakker om rødgrønt i framtida, mener de Ap, Sp og et annet sentrumsparti. Aller helst to.

Analysen om at Ola Borten Moe kommer til å føre partiet i armene på Høyre, og kanskje til og med Frp - hvis han blir gjenvalgt - er betydelig overdrevet. Avstanden til Høyre er stor etter åtte rødgrønne år, og den blir større for hver dag Høyre sitter i regjering med Frp. Mens mange av de politiske partiene på Stortinget klager over det lave antallet viktige saker som leveres fra regjeringen, oversvømmes Senterpartiet av saker som er helt sentrale for deres kjernevelgere - og ikke på den gode måten: Kommunesammenslåinger og landbruks- og matpolitikken er bare noen av eksemplene på saker der regjeringens politikk er fullstendig på kollisjonskurs med Senterpartiet. Når Liv Signe Navarsete går av formelt på landsmøtet førstkommende mandag, kommer den nye Sp-ledelsen til å vise samlet motstand mot Ernas blåblå regjering, helt uavhengig av hva de tre måtte mene om arbeidsinnvandring og feminisme. Distriktspolitikken er avgjørende for Sp, det er også gode offentlige løsninger. Mange av Sps velgere er ikke spesielt velstående, og veldig opptatt av velferdsstaten.

Blir Ola Borten Moe gjenvalgt som partiets første nestleder mandag, blir det uansett med knapp margin. Wonderboy-imaget er for lengst slitt av. Trygve Slagsvold Vedum skal gjøre en dårlig jobb før han trenger å føle at Moe puster ham i nakken.

Skal Moe på noe tidspunkt utfordre partiets nye nummer én, må han først tilbake på Stortinget. Dessuten må han vise at han kan være faglig grundigere og at han makter å kjempe for partiets interesser også når det koster ham personlig. Riktignok er trønderfraksjonen et parti i partiet i Sp, og de står i det store og hele last og brast med hverandre. Men det er likevel grenser. Og selv om for eksempel Marit Arnstad støtter sin fylkesfelle til nestlederjobben, kommer hun ikke til å løpe etter ham ut på høyresiden. Man skal ikke forveksle lokal støtte med politisk støtte i Sp.

Liv Signe Navarsete har vært og er fortsatt et stort problem for Senterpartiet. Det er full fyr i fjøset, pleier min kollega Arne Strand å si når det er bråk i Senterpartiet. Det er jo et morsomt utsagn, men når det brenner i hus der husdyr er innestengt, blir resultatet ofte ualminnelig stygt. Styggere personkamper enn det som foregår i Sp for tida, har vi ikke sett siden Jagland og Stoltenbergs kamp om makten i Ap. Kanskje er Sp-bruduljen enda litt verre.

Hovedansvaret må Liv Signe Navarsete ta. Det ligger til lederens oppgaver å sørge for en bedre partikultur enn det Sp har endt opp med. Instinktet til folk flest vil være at det er nedrig å sparke noen som ligger nede, og det er liten tvil om at Navarsete har det vanskelig nå. Likevel har mange i Senterpartiet åpenbart et sterkt behov for å vise fram hvor ille de har opplevd årene med henne som leder. Noe av det handler om å posisjonere Ola Borten Moe best mulig fram mot landsmøtet, men noe av dette handler åpenbart om at man vil rydde opp og få ting fram i lyset, så man kan komme videre. Navarsetes problem er at hun velger å fortsette å utøve en dårlig ledergjerning. Sist ut var da hun blandet seg inn fra sykeleie og sørget for å få gjenåpnet en lukket Facebook-gruppe der personkarakteristikker og konfliktnivå etter sigende er kommet helt ut av kontroll. Det er synd for hennes ettermæle og ikke minst for partiet hun har brukt mange år av sitt liv på.

Avsløringene i media den siste tida tyder på at Navarsete helt siden begynnelsen har hatt en usunn frykt for at noen skal være ute etter henne. Frykt er ikke en attraktiv egenskap for noen toppleder, og kanskje minst av alt i politikken, der man til sjuende og sist er avhengig av tillit og støtte fra menneskene i partiet. Slik sett gjør partiet et godt valg i Trygve Slagsvold Vedum. Han er en klassisk Senterparti-leder: Samlende, realpolitisk og lite hårsår. Selv mener han at han utmerket godt kan forene en ledelse bestående av motpolene Moe og motkandidaten Anne Beathe Tvinnereim. Det blir neppe den letteste jobben i verden. Men det er ikke det største politiske kunststykket vi har sett i Norge heller. Interessant nok ligger Sp helt likt på meningsmålingene som de gjorde for ett år siden, rett under fem prosent. At velgerne ikke rømmer, gjør jobben som partileder enklere.

Mer fra: Kultur