Dette er historien om hvordan en veisak på Karmøy nå seiler opp til å bli selve lakmustesten for hvorvidt Regjeringen har blitt grønnere når det kommer til arealforvaltning, etter at Venstre kom i Regjering og fikk miljøministerposten. Det har vært uttalt politikk fra de blå-blå at hensynet til kommunalt selvstyre skal veie tyngre nå enn tidligere, med den konsekvens at langt flere omstridte arealsaker nå ender i favør av utbygging, sammenlignet med hva som var tilfellet under den rødgrønne regjeringen. Dette har medført at fylkesmannen nå får medhold i sine innsigelser i langt færre saker enn hva tilfellet var under de rødgrønnes tid. Miljøbevegelsen har protestert motendringene, men dessverre til liten nytte. Regjeringens praksis har både ført til en vingeklipping av fylkesmannens miljøvernavdelinger og samtidig til en uthuling av naturmangfoldloven.
Den omstridte veisaken på Karmøy har pågått i omtrent ti år. Kommunedelplanen, som striden omhandler, ble underkjent av Solhjells miljøverndepartement i 2012, etter at Fylkesmannen i Rogaland hadde kommet med innsigelser til planen. Miljøverndepartementet uttalte i den forbindelse at «[...] alle dei utreda vegalternativa [er] i strid med nasjonale og regionale naturmangfalds-, landbruks-, frilufts- og landskapsinteresser». Etter regjeringsskiftet i 2013 ble den samme planen vedtatt av karmøypolitikerne. Som ventet kom igjen Fylkesmannen med sine innsigelser, og planen havnet igjen hos departementet – men denne gangen altså hos Sanners KMD, som da godkjente planen i desember 2016. KMDs vedtak ble deretter påklaget til Sivilombudsmannen av en rekke grunneiere og interesseorganisasjoner, og Sivilombudsmannenkom nylig med en nokså tydelig uttalelse til KMDs mangelfulle vedtak.
Sivilombudsmannen slår fast at vedtaket ikke oppfyller kravene til saksbehandling som ligger i naturmangfoldloven § 7 (jf. § 8–12), som «angir prinsippene for offentlig beslutningstaking». I tillegg stiller Sivilombudsmannen «blant annet spørsmål ved den store vekten som departementet har lagt på hensynet til det kommunale selvstyret i en sak hvor det foreligger nasjonale interesser». Vi kan ikke ha det slik at KMD bare henviser til kommunens vedtak i saker der det foreligger nasjonale interesser, hva skal vi da med fylkesmannens og departementets vurderinger i slike saker?
Den aktuelle omkjøringsveien er en usedvanlig dårlig idé. Den er planlagt gjennom jordbruksland, et viktig friluftslivsområde, et hubroterritorium (trolig av de beste territoriene i Norge, når det kommer til ungeproduksjon), tre vipelokaliteter, gjennom kystlynghei (utvalgt naturtype) og like ved et fuglerikt naturreservat. I størrelsesorden 100 dekar innmark vil bli lagt under asfalt, og ca. 750 dekar innmark (!) kan stå i fare for på sikt å bli omregulert som en følge av at arealene blir «inneklemt» mellom eksisterende bebyggelse i Åkrehamn og omkjøringsveien (derav kallenavnet byutviklingsveien). I tillegg er ikke trafikkmengden som veien blir bygget for stigende, i motsetning til hva som ligger inne i vegvesenets modeller. Som om ikke dette var nok, så er det andre alternativer som er både billigere og sannsynligvis bedre enn omkjøringsveien, når det kommer til å bedre trafikkflyten og sikkerheten. Det er i det hele tatt utrolig at KMD kunne godkjenne disse planene.
Sabima, Norsk Ornitologisk Forening og Naturvernforbundet, som alle var med på klagen til Sivilombudsmannen, har nå frontet saken på sine hjemmesider, og de har også, sammen med flere enkeltpersoner, sendt et åpentbrev til miljøministeren, der vi krever at det ikke er slik at nasjonale og regionale interesser innenfor biologisk mangfold, landbruk, friluftsliv og landskap skal ofres til fordel for det kommunale selvstyret.
Karmøysaken er en konkret og gylden anledning for Venstre til å vise at Regjeringen nå faktisk har blitt grønnere når det kommer til lokal areal- og miljøpolitikk. Samtidig er dette også en gylden anledning for Regjeringen til å vise KrF at de nå faktisk har blitt grønnere med Venstre ved roret i Klima- og miljødepartementet. Hvis veiplanene imidlertid igjen godkjennes, så viser Regjeringen med alle tydelighet at § 7 i naturmangfoldloven ikke utgjør noen forskjell for naturen – da vil den være fullstendig uthulet, og uten praktisk relevans – dessverre også i andre, tilsvarende saker. Regjeringen viser da samtidig, med all tydelighet, at den ikke har blitt grønnere når det kommer til klassisk naturvern og arealforvaltning – til tross for at Venstre har miljøministeren.
I tillegg til det nevnte åpne brevet, så har SV sendt skriftlig spørsmål til Kommunal- og moderniseringsministeren om saken, og MDG har sendt spørsmål til Klima- og miljøministeren for å høre hva han kommer til å foreta seg i saken. KrF er også orientert om saken. Siden det i skrivende stund ikke har kommet noen tydelige signaler fra Elvestuen i saken, imøteser vi ministerens tilsvar til denne kronikken med stor interesse.
Gunvar Mikkelsen, biolog
Per Magnus Haugen Presthammer, jurist
Foto: Bjørn Arne Hveding