(21. mars er den verdensdagen for Downs syndrom.)
Fosterdiagnostikken tvinger kvinner til ubehagelige valg. Hvor reell er valgfriheten? Kvinnen må ta valget, og det er hun som må leve med konsekvensene. Med valg følger ansvar. Samfunnet tilbyr oss gravide å slippe å føde barn med Downs syndrom. Hvis jeg likevel skulle velge å føde et slikt barn, frykter jeg at mange vil mene at det tar seg dårlig ut å be det samme samfunnet om hjelp til å følge opp barnet. Ansvaret kan være så tungt at det ikke er til å bære.
Jeg vil leve det jeg hevder; at menneskets verdi og rett til liv ikke skal svekkes av psykiske og fysiske utfordringer. Det er uaktuelt å abortere den lille pga. dens egenskaper. Man kan ikke stilles til ansvar for noe man ikke vet om. Jeg har derfor ikke ønsket å finne ut om den lille har Downs. Det at man med dagens fosterdiagnostiske metoder risikerer å abortere som følge av selve prøvetakingen, gir en legitim grunn til å takke nei til tilbudet.
Les også: Femti år på gutterummet
Imidlertid velger Høie å innføre NIPT, en blodprøve som tas av mor for å påvise kromosomfeil hos fosteret. Blodprøven er i seg selv risikofri, så ingen gravid kan takke nei til testen av sikkerhetshensyn. Risikoen for fosteret ligger ikke i prøvetakingen, men i prøveresultatet. Skulle fasiten være at fosteret har f.eks. Downs syndrom, får den gravide tilbud om svangerskapsavbrudd. «Jeg visste ikke» vil ikke være en gyldig unnskyldning for å føde barn med tilstander man nå kan teste for ved hjelp av en «risikofri» blodprøve.
Noen valg bør man slippe å få. Det oppleves ikke som frihet at samfunnet gir meg muligheten til å velge bort barnet mitt hvis det har en kromosomfeil. Og det å måtte velge å føde et funksjonshemmet barn, er heller ikke et valg jeg ønsker å få. Frihet ville være å slippe at jeg som gravid blir gjort ansvarlig for egenskapene til barnet jeg føder!