Da Knut Arild Hareide i 2011 overtok ledertrøya etter den mislykkede perioden med Dagfinn Høybråten, hadde partiet en oppslutning på litt over 5 prosent. Seks år senere er oppslutningen på meningsmålingene under 5 prosent.
Kanskje påtok Hareide seg en umulig oppgave da han tok mål av seg til å gjenreise partiet til gamle høyder. Partiets storhetstid var på 1990-tallet med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland. Veien til regjeringen var mye enklere for Bondevik enn det den er i dag for Hareide. Statsminister Thorbjørn Jagland serverte Bondevik tidenes politiske morgengave da han abdiserte i 1997 med 36,9. For andre gang i historien fikk KrF statsministeren i en sentrumsregjering. (Første gang var regjeringen Korvald 1972-73). Velgerne strømmet til KrF.
Sentrumsregjeringen er aldri blitt glemt i KrF. Problemene meldte seg da partiet mistet sin tydelige sentrumsprofil. Ved å samarbeide med Høyre i regjeringen Bondevik fra 2001, tok KrF et tilbakeskritt mot høyresiden. Samarbeidsavtalen med Høyre/Frp-regjeringen i denne stortingsperioden er et skritt mot ytre høyre.
Det forpliktende samarbeidet med Høyre/Frp-regjeringen har slitt voldsomt på KrF. For velgerne er det lett å se partiets nederlag. Det er vanskeligere å få øye på partiets seiere de fire siste årene.
Det framstår som uhyre defensivt når partileder Hareide gang på gang må gjenta for sine egne alt det han hevder KrF har fått til som samarbeidspartner med Solberg/Jensen-regjeringen. Det lyder helt ulogisk når han i neste setning sier at KrF går til valg på å kaste regjeringen. En ny samarbeidsavtale skal det i alle fall ikke bli noe av. Da går KrF heller i opposisjon selv om målet er å få regjeringsmakt. Budskapet henger rett og slett ikke sammen. Det slår seg selv i hjel.
Troen på at sentrum kan gjenoppstå som politisk kraft, et sentrum som lener seg tungt på Høyre, er stor i partiet. Hareides ønskeregjering er en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Sp og Miljøpartiet De Grønne kan også få være med. Det er like urealistisk å få stablet en slik regjering på beina som det vil være å danne en regjering av Høyre og Ap.
På Aps landsmøte for en uke siden kom Jonas Gahr Støre med en historisk invitasjon til KrF om regjeringssamarbeid. Invitasjonen ble mottatt med surmuling, kritikk mot enkeltvedtak på landsmøtet og tullprat. Blant annet om at Trygve Slagsvold Vedum kunne bli statsminister i en sentrum/Høyre-regjering. Hareide nevnte ikke Støres invitasjon i sitt foredrag på landsmøtet.
Det var nok ikke dette Støre hadde ventet seg. Men han er en tålmodig mann. Ap-lederen holder nok døra åpen for Hareide helt til den dagen KrF er ute av Stortinget.
Til alle tider har det pågått en diskusjon i KrF om partiet skal favne bredt eller om det skal spisse sin kristelige profil. Skal det være et folkeparti eller en menighet? Skal partiet være med i regjering eller stå utenfor? Slike diskusjoner pågår fortsatt.
For en utenforstående observatør er det selvsagt at veien mot folkepartiet er den eneste farbare. Menighetslinjen vil føre rett ut i ødemarken. Et kristelig folkeparti må kunne ha rom for både radikale og konservative, heterofile og homofile, lavkirkelige og Folkekirkens velgere.
Hareide står i tradisjonen fra Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland som åpnet partiet for andre enn de strengt bibeltroende. Det ga KrF mer makt enn noen gang tidligere i partiets historie.
I et intervju med Aftenposten før landsmøtet sa Knut Arild Hareide at mange fortsatt opplever KrF som for eksklusivt. Han innrømmet at han ikke har lykkes å gjøre noe med dette, slik Kjell Magne (Bondevik) og Valgerd (Svarstad Haugland) greide så bra på 90-tallet. Hareide gir ikke opp. Det programmet KrF vedtar, representerer i alle fall den fornyelsen av politikken som han ivrer for.