Har du vært snill i år?

Det er ikke bare nissen som plasserer barna i kategorier som «snill» og «slem».

I desember har jeg sett på julemorgen på NRK med barna mine, og serien om Karsten og Petra, hvor hyggefaktoren til tider er påtrengende.

De voksne tar seg gjennomgående sammen, unnskylder seg for eventuelle følelsesutbrudd og smiler. Det er vignetten som tar kaka.

Barna sitter med øra på stilk og får innprentet at det lønner seg å være snill. Julenissen følger nemlig med, og dessuten får han beskjed – om du har vært for vill.

Budskapet bryter med alt jeg har lært om å gi små mennesker grobunn for en bærekraftig psykisk helse.

En steinerpedagog vi en gang var så heldig å stifte bekjentskap med, har som grunnholdning at barna er våre læremestre. Hun møter dem med ærbødighet, nysgjerrighet og dyp respekt.

Å se samspillet dette ledet til mellom barn og voksne ga meg en vekker, som jeg tok med meg til mitt virke som lærer i offentlig barneskole.

Her hadde jeg lenge samlet erfaringer basert på en helt annen grunnholdning.

Voksne skulle i hovedsak disiplinere og belære barna. Plukke av dem uvaner. Lære dem å føre seg selv på en måte som gjør det funksjonelt å ha opp mot 30 barn i klasserommet.

Som perler på en snor, med oppmerksomheten rettet mot innhold definert av timens læringsmål. Impulser og behov som kommer til uttrykk hos de små, forstyrrer her ofte for den overordnede planen og imøtekommes deretter.

Mari Pettersvold og Solveig Østrem skrev i 2019 boka «Problembarna», som tar for seg bruken av standardiserte programmer og manualer for å møte barns oppførsel i barnehager, skole og barnevern.

Mange av metodene har som premiss at det finnes store problemer.

Hvis barnet ikke har et problem, kan det komme. Problemet ligger hos barnet. I all hovedsak er dette basert på arkaiske forestillinger.

Bak utøvelsen av barneoppdragelsen stod tidligere hele samfunnet samlet, i et prosjekt basert på ideen om at det i barn bodde troll som måtte temmes.

Dette samsvarer med arven fra kristentradisjonen som definerer mennesket som syndig ved fødselen.

Hva som ansees som hensiktsmessig i relasjonen barn–voksen har innen pedagogikken endret seg drastisk de senere tiår. Det har blitt en selvfølge å anerkjenne barn og voksne som likeverdige, slik blant andre Jesper Juul (2017) og Hedvig Montgomery (2018) understreker. Ikke likestilte, av den enkle årsak at maktforskjellen er for stor.

Voksne må for alles del ta det fulle ansvar for lederrollen, fordi barna mangler tilstrekkelig utviklet konsekvensvurdering. Målet må vel være å møte barna våre med en verdighet som gjør at vi lykkes i å skape en følelse av å spille på samme lag.

Katrine Heim Gjesvik og Kjersti Brænne, som jobber med barn og unge innen psykisk helsevern, skrev kronikken «Hva er «riktig» oppførsel?» i Dagsavisen.

De frykter som meg at ulike tiltak som tar sikte på å lære barn hva som er «riktig» oppførsel kan gi uheldige bivirkninger på barnas psykiske helse og deres læringsmuligheter.

Barns oppførsel er som et «språk» som må forstås og bak barnas væremåte ligger det alltid visse behov.

Ved at en voksen forsøker å tolke og sette ord på sin forståelse av dette for barnet, kan barnet selv lære seg å forstå, tenke om og uttrykke sine følelser med ord.

Opplevelsen av at andre anerkjenner ens følelser danner grunnlaget for utvikling av empati, trygghet og tillit til andre.

Jens Bjørneboe presiserte at å oppdra noen, kan man bare gjøre av kjærlighet. Hvordan gjør vi så dette? Neppe med formaninger og strenge begrensninger basert på standardiserte manualer, eller forestillinger om troll som skal temmes, men ved selv å være kjærlige.

Oslo kommunes mobbeombud, Kjersti Owren, skrev om «Den kollektive antipatien» i Dagsavisen 15/4.19. Her satte hun søkelys på hvordan debatten om elever som ikke opplever tilstrekkelig tilhørighet på skolen er gjennomgående dobbeltmoralsk.

«Når vi hører om elever som viser innagerende atferd på grunn av forhold på skolen, står samfunnsdebattanter og politikere i kø for å peke på problemer med systemet som faktorer for å forstå, endre og hjelpe. Når elever utagerer, er denne omsorgen og viljen til forståelse påfallende fraværende. Da er det noe galt med eleven, og hardere skyts må til.»

Mobbeombudet etterlyser en perspektivendring. «Skal vi først snakke om å skape en skole og et samfunn som er bedre tilpasset mangfoldet av barn slik at færre – og selvfølgelig helst ingen – utagerer, må vi også snakke om hvordan barna påvirkes av måten de møtes på, måten vi omtaler dem på, og det alvorlige problemet vi har når storsamfunn og folkevalgte blindt heier frem kollektiv antipati mot barneskoleelever.»

Det er ikke bare nissen som plasserer barna i kategorier som «snill» og «slem», og merkelapper har det med å bli hengende ved.

Det ligger lag på lag med årsaker bak enhvers oppførsel. Dessuten finnes det vel strengt tatt ikke vanskelige barn, men saktens finnes det barn som har det vanskelig. Som trenger en oppmuntring fra nissen mer enn noen.