Kultur

Har de noe å skjule?

Gjenopptakelseskommisjonen har nektet Fredrik Fasting Torgersen innsyn i et lydbåndopptak fra et møte om hans egen sak. Det gir grunn til uro.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Torgersen-saken lever videre i norsk offentlighet. Mandag forrige uke kunne VG fortelle om en utredning fra tidligere førstelagmann i Borgarting, Nils Erik Lie, hvor Lie konkluderer med at Torgersen umulig kunne ha begått det drapet han ble dømt for i 1958. Dagen etter fulgte Dagsavisen opp med en lederartikkel hvor man ber riksadvokaten om å sørge for at saken blir gjenåpnet.

Spørsmålet om Torgersens skyld eller uskyld er ikke mitt bord. Men et spørsmål som uansett gir grunn til bekymring, er spørsmålet om hvorvidt Gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker fungerer etter intensjonen.

I november 2004 hadde Gjenopptakelseskommisjonen (GK) et møte med daværende leder for Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), Bjørnar Olaissen. Formålet med møtet var - ifølge GKs leder Helen Sæthers brev til Torgersen - «å gi kommisjonen en oversikt over hvilke sakkyndigrapporter i Torgersensaken de hadde mottatt for vurdering og hvilket tidsperspektiv de hadde for sluttføringen av sitt arbeid». Det dreide seg om et ordinært møte i kommisjonen. Fredrik Fasting Torgersen har i to omganger forsøkt å få tilgang til lydbåndopptakene fra dette møtet. For andre gang har han fått avslag.

Hva er GKs begrunnelse? Jo, opptakene er «dokumenter som var utarbeidet for kommisjonens interne saksforberedelse». Rent juridisk er dette et tvilsomt resonnement, all den tid det dreier seg om referat fra et møte med lederen for DRK, en instans som ikke er en integrert del av GK og heller ikke kan være en del av kommisjonens interne saksforberedelse. Under enhver omstendighet er unntaksbestemmelsen (straffeprosesslovens § 398, femte ledd) en «kan»-bestemmelse. Kommisjonen kan velge å gi innsyn, men velger å la være.

Hvorfor? Det er ikke lett å finne ut. Verken kommisjonen eller de rettsinstanser som har vurdert Torgersens begjæringer om innsyn i dokumentene, synes å ha sett hen til et eneste reelt argument for å nekte Torgersen best mulig innsikt i det som er hans livs kamp: kampen for å bli frikjent for det drapet han mener seg uskyldig dømt for. Borgarting lagmannsretts kjennelse i saken fra 2008, og GKs avslagsbrev, er en fråtsing i formaliteter. Ingen av dem kan imidlertid gi svar på følgende, helt grunnleggende spørsmål, som gjelder enhver innsynssak i forvaltning eller rettspleie: Hva ville skadevirkningene være, dersom innsyn ble gitt? Dette er kjernespørsmålet i den såkalte meroffentlighetsvurderingen etter offentleglova. I stedet for å lete etter en hjemmel for hemmelighold, skal forvaltningen spørre seg om det er noen tungtveiende grunn for å unnta. Er det ikke det, så skal man gi innsyn. Det samme prinsippet burde rettspleien og GK også følge.

I og med at kommisjonen, i løpet av ti år, ikke har kommet opp med en eneste konkret potensiell skadevirkning av å frigi lydbåndene, har de samtidig skapt grobunn for en ubehagelig hypotese, nemlig at kommisjonen har noe å skjule og at opptakene kan tjene til Torgersens fordel. Dersom det er riktig, står vi overfor en rettsskandale. Og det er kommisjonens egen gjenstridighet som gir grobunn for slike mistanker. Dersom opptakene ikke inneholder noe som kan tolkes i denne retning, burde det være enkelt for kommisjonen å frigi dem, slik at saken kan bringes ut av verden. Helt uavhengig av hva man ellers måtte mene og tro om Torgersen-saken, vil det være et gode.

Åpenhet og innsyn er vårt eldste og viktigste rettssikkerhetsprinsipp, mer enn 1000 år gammelt. «By-ting skal holdes av Byfogden offentlig, og ikke paa Raadhuus inden lukte Døre», het det i Christian Vs norske lov av 1687. Gjenopptakelseskommisjonen er rettsapparatets, den tredje statsmakts, sikkerhetsventil. Virksomheten er regulert i straffeprosessloven og arbeidet har mange likhetstrekk med domstolenes. Derfor er det også helt avgjørende at kommisjonens arbeid er mest mulig gjennomsiktig og kontrollerbart. Dessverre har verken kommisjonen eller de skiftende regimer som har hatt ansvaret for den, fullt ut sett dette perspektivet.

Da kommisjonens arbeid ble evaluert og gjennomgått i 2011, forsøkte blant andre Norsk Redaktørforening å få endret praksisen hva gjelder avhør, slik at avhørene som utgangspunkt gjøres etter reglene for såkalte «bevisopptak utenfor hovedforhandling». I disse tilfellene skjer bevisopptakene for åpne dører. I stedet har kommisjonen valgt å benytte seg av den muligheten som ligger i foreta vitneavhør etter reglene for politiavhør, som altså ikke er åpne.

Det er formodentlig unødvendig å utdype hvorfor dette er uheldig, både med hensyn til rettssikkerheten for den som har begjært gjenopptakelse og for allmennhetens tillit til kommisjonen og rettssystemet som sådan. Det at Gjenopptakelseskommisjonen i det hele tatt går inn og vurderer en sak, er i utgangspunktet en indikasjon på et mulig feilgrep i rettsvesenet. Desto viktigere er det at man i slike prosesser ikke henfaller til mindre åpenhet enn ved ordinær domstolsbehandling.

Systemet som skal kontrollere kan ikke være mindre åpent enn det systemet som kontrolleres. I de tilfeller hvor kommisjonen konkluderer med at det ikke er grunnlag for gjenopptakelse, står vi imidlertid i den paradoksale situasjon at den prosessen som skal være en rettssikkerhetsgaranti for tidligere dommer er mindre åpen enn den opprinnelige rettslige prosessen. Av mange hensyn må det sies å være uholdbart.

Kommisjonens leder, Helen Sæther, har begrunnet valget av politiavhør som «hovedspor» med praktiske hensyn og lang reisevei for kommisjonens medlemmer. Det er dessverre en indikasjon på at kommisjonen, og dens leder, ikke fullt ut har forstått viktigheten av egen funksjon, og i hvert fall ikke hva som skal til for å skape tillit til den.

Mer fra: Kultur