Budskapet mange unge jenter som blir slått får høre, 40 år etter at kvinner gjorde vold mot kvinner til en sak på 70-tallet, er at de blir slått fordi de er elsket. Det gjør det vanskelig å mene at likestillingspolitikk ikke lenger er relevant, slik Frp gjør. Frp har konsekvent ment at likestillingspolitikk er unødvendig.
Samtidig mener pussig nok Frp det motsatte når det gjelder innvandrere. De er åpenbart ikke i stand til å ta egne valg for å oppnå et mer likestilt liv, mens flyktninger konsekvent blir omtalt som en trussel mot den rotnorske verdien likestilling. En verdi som er blitt vår fordi vi har drevet aktiv likestillingspolitikk. Og som selvfølgelig har hatt som mål å gi frihet til alle, uavhengig av kjønn, etnisitet eller legning. Også frihet fra vold.
Festvoldtekt, sovevoldtekt, voldtekter i familien og på gata – uansett hvor det skjer er det en katastrofe for dem det gjelder. Og hvorfor opplever vi at det er et økende problem i et land som kaller likestilling en norsk verdi?
Antagelig handler det om mange av de samme tingene som kvinnekampen på 70-tallet handlet om: økonomisk selvstendighet for kvinner, retten til å bestemme over egen kropp og økonomisk og politisk makt til kvinner. Krav som langt fra er oppfylt, selv om de fleste av oss blir lurt til å tro det. Fortsatt er mange kvinner deltidsansatt i dårlig betalte jobber og økonomisk avhengig av mannen sin. Fortsatt er det diskusjoner om den enkelte kvinne er den rette til å avgjøre om hun vil ta abort, ha tilgang til prevensjon eller mulighet til å si nei til sex, eller si ja uten å bli kalt hore. Fortsatt er det færre kvinner i politikken og enda færre i næringslivet.
I tillegg har vi nå en aggressiv pornobransje og en fokusering på kropp og sex som vi aldri tidligere har sett. Når vi i tillegg blir fortalt at vi lever i et likestilt samfunn, blir dette en drepende kombinasjon for jenter som blir utsatt for vold og overgrep. For noe av det mest problematiske er at ingen egentlig vil se eller oppdage disse jentene. Og i noen tilfeller er ikke engang jentene selv klar over at det de blir utsatt for ikke er greit.
Det handler om jenter som blir utsatt for overgrep hjemme, men som ikke helt skjønner hva som har skjedd før de får seksualundervisning på skolen. Om de som får høre at de blir slått fordi partneren elsker dem så høyt. At ufrivillig sex på en fest er naturlig. Og at jenter som kler seg i utfordrende klær og drikker ikke kan vente seg noe annet enn å bli voldtatt.
Det er uholdbart. Og vi må ta et oppgjør med det. Vi må endre holdninger, men ikke på et passivt høyrevis.
Vold mot kvinner er et symptom på at vi ikke har likestilling og må derfor bekjempes gjennom aktiv politikk. Det handler om heltidsarbeid for kvinner, barnehageplasser og Aktivitetsskole. Om fedrekvote og en abortlov som ikke står på spill gjennom forslag om reservasjonsrett.
Men det handler også om å fornye og forbedre seksualundervisningen til å også omhandle kjønns- og seksualitetsmangfold, grensesetting, relasjoner og ansvar, slik Ap vedtok på sitt landsmøte. Det handler om at leger, jordmødre, helsesøstre, lærere, barnehageansatte og alle vi andre evner å spørre hva som har hendt, om noe har hendt og hva vi kan gjøre for å hjelpe. Historier om jenta som tar sin trettende abort uten at legen spør om det er noe annet som ligger under enn uhell med prevensjon, må ikke skje.
Vi må ha holdningskampanjer og vi må sørge for skikkelig hjelp til dem som greier å bryte ut. Krisesentrene er fulle av kvinner og barn. I stedet for å glemme dem, bør vi løfte historiene deres fram for offentligheten. Og kanskje gi dem en venn.
Først når vi erkjenner et problem fullt ut kan vi sammen finne ut hvordan det skal bekjempes.