Hamskifterne

Afrikanske jihadistgrupper har mistet territorium, men det betyr ikke at de er borte.

I slutten av juli 2009 rykket nigerianske sikkerhetsstyrker inn mot en folkemengde som hadde samlet seg rundt en moske i Maiduguri, delstatshovedstaden i Nigerias nordøstligste stat, Borno. Folkemengden var følgere av Muhammed Yusuf, en lokal predikant. En uke senere var både Yusuf og minst 200 av hans følgere døde, moskeen, bygget med støtte fra Saudi-Arabia, var jevnet med jorden. Sikkerhetsstyrkene var sikre på at de nå hadde fått has på gruppa kjent som «Nigerias Taliban».

Men hendelsene i Maiduguri i månedsskiftet juli/august 2009 skulle vise seg å være begynnelsen, og ikke slutten på det vi nå kjenner som Boko Haram. En sekt som fram til da hadde vært militant i framtoningen, men ellers fredelig, skulle gjenoppstå som terrororganisasjon og etter hvert en hær med en slags stat. Hvert år siden 2009 har nigerianske myndigheter hevdet de har slått gruppa tilbake, hvert år har gruppa svart med mer eller mindre spektakulære angrep.

Boko Haram har ikke vært alene i dette landskapet. Over store deler av kontinentet har jihadistgrupper oppstått, blitt slått tilbake, og gjenoppstått, med stadig nye navn og allianser.

Mens verdens oppmerksomhet har vært rettet mot nedkjempelsen av kalifatet den såkalte Islamske staten (IS) opprettet i Syria og Irak, har bevegelser som Boko Haram og al-Shabaab fortsatt å holde territorium, og utføre brutale angrep.

Den norske professoren Stig Jarle Hansen forsøker i boka «Horn, Sahel and the Rift – Fault-lines of the African Jihad», å gi en slags oversikt over de forskjellige gruppene og grenene av salafijihadsimen i Afrika. Boka gir også innsikt i hvordan og hvorfor disse gruppene oppstår og utvikler seg, og hvorfor de kan være så vanskelig å få has på. Jihad har en lang tradisjon i deler av Afrika, med hellig krig erklært flere steder i Sahel på slutten av 1700-tallet, og i Sudan århundret etter. Men den moderne salafijihadismen på kontinentet kan i stor grad spores tilbake til Sudan på 1990-tallet, da daværende øverste leder Omar al-Bashir ga en trygg havn for Osama bin Laden og al-Qaida. Sudan ble et senter for radikal islam, og flere av skikkelsene som senere skulle være med å forme jihadistiske grupper i Nigeria og Somalia, var en stund under bin Ladens vinger.

Det er lokale forhold som har sikret gruppenes suksess. Framveksten av det som skulle bli til al-Shabaab fant selvsagt god jord i kaoset etter avsettelsen av Siad Barre i Somalia i 1991. Grupper av jihadister var aktive gjennom hele den somaliske borgerkrigen, lenge før de fikk dagens navn og rykte. Gode forhold var det også i Nigeria, der overgang til sivilt styre etter 1999 ikke automatisk førte til en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser. Andre jihadistiske grupper har oppstått i områder med maktvakuum, som Mali og Den demokratiske republikken Kongo.

Hver av gruppene opererer innenfor sin kontekst og historie, men det er noen fellestrekk. Et av dem er gruppenes evne til å tilpasse og endre seg. Både i Mali, i Nigeria og i Somalia er det satt inn store ressurser på å slå tilbake gruppene. Inkludert store internasjonale ressurser. Til en viss grad har man lykkes i å frarøve dem territoriell kontroll. For flere av dem betyr det tapte inntekter. Men denne typen bevegelser er ikke avhengig av å holde land. Man kan grovt dele gruppene opp i to hovedleire, de som fortsatt sverger troskap til al-Qaida, og de som har sverget troskap til IS i Midtøsten. Førstnevnte gruppe er ofte organisert langs en nettverks- eller cellestruktur, de «gjemmer» seg så å si i den øvrige befolkningen. Den andre gruppa, som inkluderer den største grena av Boko Haram, har altså hatt kontroll på større territorier, men kan i perioder også fungere «under jorda» i det nigerianske samfunnet. Det var slik sekten overlevde i 2009, og det var slik den opererte i de påfølgende årene før den på slutten av 2013 gikk inn for territoriell ekspansjon. Det var i løpet av denne ekspansjonen gruppa gjennomførte sitt mest kjente angrep, kidnappingen av flere enn 200 skolejenter i Chibok.

Mange av gruppene er slått tilbake, men ikke slått ned. Faren er selvsagt at nettverkene som nå fortsatt opererer, finner sammen over større områder. Det snakkes allerede om en konsolidering av flere grupper fra Mali, til Nigeria. På veien har de også etablert seg i Burkina Faso og Niger. I forskermiljøene snakkes det om den Islamske staten i Sahara (Islamic state in the greater Sahara). Mens denne aksen går på tvers av kontinentet, advares det også om jihadistiske grupper som utnytter uroen på langs, fra Tsjad og Sudan i nord, mot Kongo i sør. I sistnevnte er en gruppe med navnet Allied Democratic Forces på offensiven. Dette er en allianse av grupper i det nordøstre Kongo, flere av dem uten religiøs forankring. Men de siste årene har også ADF adoptert et mer radikalt språk.

Løsningen på kontinentets problem med jihadistiske grupper kan ikke bare være militær. I årevis har radikale sekter kunnet utnytte svake stater og kriger startet med andre formål enn å opprette kalifat. Løsningen er derfor akkurat så enkel, og så vanskelig som løsningen på konfliktene og det politiske kaoset disse gruppene opererer i. I mellomtiden vil de bare fortsette å skifte ham.