«Hakke du no’ med, vel»

Hva skal til for at alle skal begynne å ta grep i riktig retning?

På en av ukens varmeste og fineste vårdager brummet motoren høylydt på parkeringsplassen foran nærbutikken. Stor bil, liten parkeringsplass. Dieseleksosen sved i nesen, men antagelig ikke i nesen til bilens sjåfør og passasjer. De var jo innendørs. Kunder i målrettet trav inn og ut av butikken. Tomgang er forbudt i mer enn ett minutt såvidt jeg vet, så jeg bestemte meg der og da for å minne sjåføren om dette på en passe hyggelig måte dersom bilen fortsatt var i stillestående utslippsmodus når handlingen var unnagjort.

I forsetene var de da jeg kom ut av butikken fortsatt i ferd med å innta dagens lunsj, som virket å være omfattende. Jeg gruet meg til framstøtet, har hatt negative opplevelser tidligere når jeg har minnet sjåfører om ikke å la bilmotoren gå på tomgang. Underlig nok har dette bare dreiet seg om det såkalt sterke kjønn. Forklaringen er antagelig at forskning viser at det er langt flere klimaskeptikere blant menn enn blant kvinner. Med et vennlig, avvæpnende smil kakket jeg på ruten og spurte med innestemme om det virkelig var nødvendig å ha motoren i gang. «Hakke du no’ med, vel,» kom det bryskt med utestemme fra den spisende sjåføren. Da måtte jeg bare minne om at det hadde jeg faktisk, og påpekte at det var «min» og andres luft han drev og forurenset. «Jævla klimakjerring,» kom det. Og dermed satte han punktum for vår ordveksling og lukket vinduet. I bilen pågikk fortsatt næringsinntaket akkompagnert av motorens brumming.

Like nedslått av denne episoden som av Frps Jon Helgheims uttalelser i «politisk kvarter» samme morgen. Stortingsrepresentanten refset oss «klimahysterikere» for å skremme barn og viste til sist sommers deilige vær og høye temperaturer, en sommer som bare var til å nyte. Feil å bruke en enkelt sommer til å minne om en overopphetet klode, sa Helgheim. Mens issmeltingen i Arktis foregår raskere enn noensinne ifølge mangeårige vitenskapelige observasjoner, der ekstremvær og flom ødelegger avlinger og tusener må flykte fra ubeboelige områder grunnet stigende havnivå og andre klimaeffekter.

En kjenner seg maktesløs overfor slike holdninger og spør seg hva som skal til for at alle skal begynne å ta grep i riktig retning. Men vi ser at det tross alt skjer mye positivt, og kanskje aller gledeligst er de helt unges engasjement med skolestreiker og strenge plakater rettet mot myndigheter og øvrige voksne. 22. mars streiket 40 000 unge for klimaet, og dette engasjementet, igangsatt av unge Gretha Tunberg, vil fortsette. Vi har visst, men har ikke handlet; politikerne, iallfall flertallet av dem, har også visst. Nå må det være lov å vente at høstens kommunevalg i noen grad vil gjenspeile miljøengasjement.