I dag skal de parlamentariske lederne og stortingspresident Olemic Thommesen etter planen møtes for å drøfte Frps nominasjon til nobelkomiteen. Det kontroversielle forslaget om å innsette Carl I. Hagen som ett av komiteens fem medlemmer har skapt en voldsom hodepine.
Hagens motstandere har forsøkt seg på en formalistisk argumentasjon for å stoppe den tidligere Frp-lederen. Det pekes på hans verv som andre vara til Stortinget. Så lenge Siv Jensen er statsråd, er Hagen første vara – og det til representanter som sitter i utenrikskomiteen og kontrollkomiteen. Den første behandler saker som selvsagt er tett knyttet opp til de problemstillinger nobelkomiteen skal drøfte. Den andre kontrollerer blant annet de hemmelige tjenestene. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå hvilke umulige dobbeltroller dette kan føre til.
Det er prisverdig at Ap-leder Jonas Gahr Støre har tatt initiativ til en prosess som forhåpentligvis stanser Hagens vei inn i komiteen. Men verken Støre eller andre gjør det lett for seg når de tviholder på å holde debatten strengt prinsipiell. Hagen selv og hans tilhengere peker på at Thorbjørn Jagland var representant, endatil stortingspresident, da han ble valgt. Inger Marie Ytterhorn, som nå utfordres av Hagen, var også representant da hun ble valgt. Når Hagen-motstanderne så sier at dette dreide seg om folk på vei ut, lyder det hult. Hagen er vel ikke akkurat «up and coming».
Stortinget burde tatt grundigere tak i problemene med båndene mellom politikken og fredsprisen lenge før den ble akutt. Valget av nåværende leder Berit Reiss-Andersen, som åpenbart bør få fornyet tillit, er et godt eksempel på at det finnes svært kvalifiserte kandidater utenfor den politiske andedammen. Hadde man tenkt mer konsekvent i slike baner tidligere, hadde forsøkene på å stoppe Hagen vært mer troverdige. Det til side, er det av hensyn til både komiteens og ikke minst fredsprisens anseelse og troverdighet, helt avgjørende at Hagen ikke får en plass i Nobelkomiteen.