Grønne ideer, røde klisjeer

Miljøpartiet De Grønne er i kraftig vekst, selv om de nesten ikke syns i media. Det kan skyldes at folk har lest partiprogrammet.

Tirsdag 6. september skriver Dagsavisen at Miljøpartiet De Grønne er iferd med å passere SV i flere byer. Det samme gjelder Rødt. Det oppsiktsvekkende er at ett av de tre partiene nesten ikke har sluppet til i media. Hva ville du stemt på hvis TV ikke fantes? Siden jeg fikk stemmerett for 15 år siden, har jeg stemt både SV og Miljøpartiet De Grønne (MDG). Det er lenge siden jeg stemte SV. På ett tidspunkt begynte jeg å lese partiprogrammer, og velge den politikken jeg faktisk støttet.

Jeg har aldri klart å identifisere meg med «høyresiden» eller «venstresiden», selv om mange prøver å plassere meg i en av båsene. Når jeg vil ha valgfrihet og mindre byråkrati, blir jeg plassert til høyre. Når jeg er lei av kortsiktig konsumkultur, blir jeg kalt sosialist. Før Stortingsvalget i 2009, fant jeg ut at De Grønne hadde mer enn miljøpolitikk. Ingen medier fortalte meg det, men partiprogrammet var lett tilgjengelig via internett.

Der SV vil avvikle alternativer til offentlig skole, ønsker MDG ikke-kommersielle og offentlig godkjente friskoler. Der SV støtter en forvokst offentlig sektor, vil MDG at samfunnslønn skal erstatte sosialhjelp og stadig flere trygder. De ønsker også at det blir mer attraktivt for trygdede å jobbe, men økonomisk vekst er ikke meningen med livet. Kommersielle interesser må holde seg unna infrastruktur og naturressurser.

Der SV er bundet av sosialismens historie og ideologi, er MDG først og fremst løsningsorientert. Det gjenspeiler seg i partiprogrammene. I år har jeg lest programmene til SV og MDG i Oslo for perioden 2011-15. Begge partier er opptatt av etikk og miljø, men med ulike virkemidler. SV ønsker en instans som kan passe på at virksomheter følger etiske krav og miljøkrav ved innkjøp. De Grønne vil gi virksomheter med økologisk og sosial profil fortrinn – altså gulrot istedenfor barnevakt. MDG har også en fremtidsrettet løsning: Etablersentre som fremmer sosialt entreprenørskap, altså næringer som kombinerer etikk og butikk.

Ikke overraskende vil begge partier ha en grønn by. SVs virkemiddel er godt vedlikehold av de gamle, grønne flekkene. MDG tar nye initiativer, deriblant grønne tak på alle nye bygninger med takvinkel under 30 grader. Gjenbruk er også viktig for begge, og SV nevner kjente tiltak som kildesortering. De Grønne kommer med kreative (og billige!) løsninger, som flere «gratisbutikker» tilknyttet gjenbruksstasjoner. I dag er det ofte forbudt å ta med seg andres søppel hjem – om det så er fullt brukbare møbler.

På en rekke områder fremmer MDG konkrete forslag der SV nøyer seg med fine fraser. Når det gjelder våre nye landsmenn, mener SV at norskopplæring er et viktig virkemiddel for å få flere i arbeid. Det er lett å være enig i, men SV nevner ikke hvordan norskopplæringen skal foregå. De Grønne påpeker at opplæringen må gjøres mer praktisk, og foregå i en form for arbeidssituasjon som kan kvalifisere til jobb.

Begge partier vil ha bedre rusomsorg. Også her vil SV ha mer penger til gamle løsninger, mens De Grønne kommer med nye forslag. Sistnevnte vil opprette et senter for rusmiddelavhengige i indre by, der de kan være ressurser og ikke bare mottagere. Her skal det være brukerstyrte aktiviteter, jobbtrening og helsepersonell. Dette er et godt eksempel på partiets menneskesyn: Folk flest skal få lov å bidra. De Grønne vil ha flere folkeavstemninger, idédugnader og forsøksprosjekter. Blant prosjekter som nevnes er bilfrie og ressurseffektive bydeler, økologiske eksempelbygg og økologisk bylandbruk.

«Nå skal vi minne alle velgerne på hvor viktig SV er for rettferdighet og miljø,» sier Erik Solheim til Dagsavisen. Jeg tviler ikke på at rettferdighet og miljø er viktig for ham, men hvor er de kreative løsningene? Mer penger til gamle ordninger skaper ikke engasjerte velgere. Tvert imot har mange sett at vi trenger nytenkning, og mange ønsker å bidra selv. Mer penger betyr ikke nødvendigvis bedre løsninger. Miljøpartiet De Grønne er et friskt pust, som skjønner at gode ideer ikke nødvendigvis kommer fra maktmennesker eller ramler ut av pengesekker.