Grønne, blå og røde klimamyter

Vi kan være sikre på at det kommer ei ny istid - om 1000 eller 50.000 år. Samtidig er det grunn til å regne med at FNs klimapanel har rett i at den nåværende, globale oppvarming i noen grad er menneskeskapt. Hva gjør vi da?

Det er stort sett enighet i Norge om at de norske klimagassutslippene bør kuttes med minst 40-50 % innen 2030, dersom vi skal klare å begrense den globale oppvarmingen til 2-3 grader. Dette høres i utgangspunktet fornuftig ut, men problemet er at de fleste industrinasjoner har det samme målet, og da blir spørsmålet: Ettersom nesten ingen land tar sikte på å redusere egen produksjon av fossil energi, og når de fleste forsøk på effektiv lagring av klimagasser synes å mislykkes, blir målet om å halvere klimagassutslippene kun et rop i ørkenen. Norge har riktignok tenkt å eksportere en del av sine lokale klimagassutslipp fra fossilbilene, fra sokkelen og fra oljefyrene m.m. til kontinentet, men hvor i all verden skal EU på sikt gjøre av sine klimagassutslipp? - Tysklands vedtak om et ”Energiewende” er dessverre først og fremst myntet på galleriet – ”Energiewende” kan ikke gjøre mer enn å pirke i EUs klimagassutslipp.

Mange land har altså som strategi å redusere de nasjonale klimagassutslippene, men realistiske planer for hvordan utslippene skal reduseres, mangler. Strategien er derfor uten mening. De norske klimapartienes varierende, men knapt hørbare hvisking om at Norge må la en del olje bli liggende i bakken, overdøves i praksis av virkningsløse symboltiltak, som elektrifisering av sokkelen. (Saken om Lofoten/Vesterålen og om isgrensa i Barentshavet er unntaket). Symboltiltakene (altså eksport også av den oljen som brukes i Norge) er faktisk såpass akseptable også for Ap og Høyre at de mer enn gjerne betaler noen milliarder for elektrifisering og andre symboltiltak - mot å få frie hender i oljepolitikken. I praktisk politikk bidrar SV, MDG, KrF og Venstre derfor bare til å legitimere eksisterende norsk oljepolitikk.

Mange tror man kan fjerne 50 % av klimagassutslippene, ved å erstatte olje og kull med fornybar energi, dvs. med vind- og solkraft. Verden har uten tvil behov for litt av begge deler, men Norge trenger verken sol- eller vindkraft – vårt voksende overskudd på vannkraft er så stort at vi kan realisere de fleste nasjonale klimaforpliktelser, om myndighetene vil. Det finnes i dag luftige planer om å bygge ut 10-15 TWh ustabil, subsidiert og ulønnsom norsk vindkraft. Den kan vi naturligvis eksportere (med tap).

Men det hjelper ikke det globale klimaet, ettersom EU egentlig trenger energi som kan erstatte utslippene fra nesten 20.000 TWh fossil (primær)energi. Verdens forbruk av fossil energi er nå på 150.000 TWh årlig, prognosen for 2050 er 250.000 TWh. – Og slike mengder fornybar energi kan ikke skaffes, verken i dag eller om 70 år. Vi må derfor naturligvis tenke helt nytt om organiseringen av det samfunnet vi skal ha om 50-70 år. Det er i alle fall gratis å tenke litt, og det er heller ikke så vanskelig å finne de langsiktige løsningene - om man vil.